Kan du tenke deg en film om Matti Nykänen nesten uten hoppski på bena? Ikke vi heller.
Finske Matti Nykänen er kanskje hopphistoriens beste utøver. Med en drøss OL- og VM-medaljer og prestasjoner som overgår de fleste og det meste.
Men like god som han var i hoppbakken, like dårlig syntes han å være til å leve et noenlunde normalt liv.
Fyll, vold, spetakkel, skandaler - alt har fulgt den magiske finnen, som ble et ideal for en idrett. Og et ikon i sitt hjemland.
Filmen «Matti» har omtrent ikke noe om hopperen Matti. Desto mer er hans ellers skandaleombruste liv beskrevet. I maleriske vandringer.
Man treffer en fjott av en fyr, lettledet som et lam, fylleskadet i tenårene, godtroende på grensen til det sykelige.
Han misbruker seg selv til vanvidd. Men like mye misbrukes han av alle andre: Av sine koner, sin hjemby, sine trenere, sitt skiforbund, og sitt hjemland. Han var så god og så viktig for så manges selvhevdelsestrang at han i praksis kunne gjøre som han ville. Også gå til helvete.
Og iblant - en sjelden gang - ser man disse glimtene av menneskelig drama, av den lille mannen klemt som en ussel lus mellom alle andres forventninger - og hans eget ørlille selvbilde bak fasaden av fryktelig sjenerthet.
Men aller mest er denne filmen en oppvisning i - faktisk - irriterende livsudugelighet.
Kanskje var det så ille som dette? I tilfelle: Et ytterst dårlig materiale for en film.
JON SELÅS