(V2) Fra det gripende til det ubegripelige.
Det er ikke helt lett å fatte hvor Skin vil med sin nye soloplate. Hun starter fresende med klare ekko av det hun selv kalte «klitoris-rock» fra tiden med Skunk Anansie, men åpner straks langt mer mykere sider av seg selv midtveis.
Og det er først da hun griper, som i pop-følsomme «Just Let The Sun» og «Nothing But», der hun virkelig synger med innlevelse og troverdighet. Store deler av platen fremstår imidlertid litt for pregløs - faktisk låter Skin som en lunken utgave av Chrissie Hynde, men uten de klørne hun en gang hadde som vokalist i Skunk Anansie.
STEIN ØSTBØ