Mike Oldfield har vært gjenstand for et utall mislykkede samleplater. Ikke rart, ettersom det mest holdbare materialet hans har vist seg å være det fra de tre første albumene (samt lydsporet til «The Killing Fields»); alle «progrock»-bautaer med kun én «låt» per side. Denne prøver igjen, men blir {lcub}dash{rcub} med sine tre disker {lcub}dash{rcub} en drøy porsjon. Ikke minst med tanke på at Oldfield blir forferdelig bløtkakete når han skal være «søt», og at 1980-tallsinnspillingene hans tar opp i seg alt som var vondt og vanskelig med det tiåret.
MORTEN STÅLE NILSEN