«Phoenix Wright: Ace Attorney» er litt som en pent illustrert Sherlock Holmes-historie. Problemet er at det blir litt for mye lesing.
For all del, misforstå meg ikke! Jeg har ingenting i mot en god, innviklet kriminalhistorie, og på dette punktet er det ingenting å utsette i «Phoenix Wright: Ace Attorney». Jeg hadde bare forventet litt mer spilling.
Etter å ha kommet til historiens slutt sitter jeg like mye, om ikke mer, igjen med følelsen av å ha lest en bok som å ha rundet et spill. Nå har jeg ikke hatt stoppeklokke i hånda, men basert på mine inntrykk vil jeg påstå at tiden går med til omtrent 70% lesing, 15% forflytning fra sted til sted og 15% gransking av vitnemål.
Selv om det er både spenning og grubling i hver eneste én av disse 100 prosentene, blir det rett og slett litt for lite action.
Likevel... Det myldrer av kriminal- og advokat-serier på fjernsynet, så hvorfor skulle man ikke finne noe tilsvarende i spillformat? «Phoenix Wright: Ace Attorney» er en slags blanding av disse tv-seriene: en dæsj «Ally McBeal», noen dråper «CSI» og en neve «The Agency» kombinert med hjernevriing og en meget god og snokende historie stappet inn i et spill for Nintendo DS.
Du inntar rollen som Phoenix Wright, en rykende fersk forsvarsadvokat hvis karriere får en utfordrende start da han må stille som forsvarer for sin beste venn som er beskyldt for drapet på sin kjæreste. Saken virker håpløst klar, og det er opp til deg å finne bevisene som kan renvaske din klient.
Denne renvaskingen foregår i to etapper. Først må bevisene finnes, det vil si åstedsgransking og grundige utspørringer av vitner og etterforskere.
Deretter gjelder det, logisk nok, å benytte seg av disse bevisene i retten for å finne svakheter og motsigelser i vitnenes forklaringer. Det er ikke alltid opplagt hvilke beviser som vil kaste lys over saken, så du må bruke de små grå for å finne ut hvordan ting egentlig henger sammen.
Muligheten til å rope «Hold it!» inn i mikrofonen for å protestere og presse ut utdypende detaljer fra vitnets utsagn under rettssaken eller «Objection!» for å legge frem et avgjørende bevis som snur saken på hodet og får de tilstedeværende til å gispe i vantro, er en veldig morsom detalj.
Du kan også velge å trykke på touch-skjermen for å uttrykke din misnøye, hvilket strengt tatt kanskje er mer egnet dersom du spiller med andre personer tilstede, og ikke ønsker å gi inntrykk av å være mentalt forstyrret.
Følelsen spillet gir når du har sikret din klients frifinnelse og pastellfarget konfetti daler ned over rettssalen, er også uhyre givende.
Det er likevel historien, og historien alene, som bærer «Phoenix Wright: Ace Attorney». Rollene du møter er alle meget godt gjennomtenkte og med tilstrekkelig dybde til at du ikke kan forbli likegyldig ovenfor noen av dem.
Du har dessverre ikke muligheten til å bestemme hva som skal sies, men samtalene mellom deg selv og personene du spør ut er overstrømmet med morsomme detaljer og humor, hvilket gjør det vanskelig å ikke trekke på smilebåndet eller til og med bryte ut i krampelatter.
Det tar ikke lang tid før du skjønner at dramaet og forholdene mellom karakterene utenfor rettslokalene er like intrigefylte og intense som mordsakene de strides over i retten. Den gradvise avdekkingen av deres fortid er med på å bringe historien fremover, og en femten år gammel uoppklart mordsak går som en blodrød tråd gjennom rettssakene du løser.
Lykkes du med de fire første mordsakene, låses det dessuten opp en bonusdrapssak hvor du får bruke vitenskapelige åstedsgranskningsteknikker à la «CSI» for å avdekke ledetrådene du trenger.
«Phoenix Wright: Ace Attorney» har en spennende måte å presentere en historie på og det mangler ikke på spenning og overraskelser. Vissheten om at en uventet vending befinner seg rundt neste sving gjør det vanskelig å legge spillmaskinen fra seg før dommen har falt.
Litt merspillinghadde kanskje likevel vært på sin plass.
PS: Spillet har ikke norsk tekst, så dugelige engelskferdigheter er en meget stor fordel.