I 1994 leste jeg en anmeldelse av «The Elder Scrolls: Arena» i spillmagasinet Databladet, hvor anmelderen skrev at spillet var så stort at du kunne flytte inn og bo der. Nå, 12 år etter, bekrefter det fjerde innslaget i serien at dette fremdeles er tilfelle.
«The Elder Scrolls IV: Oblivion» er et spill du kan miste flere dager av livet ditt i. Etter 30 timer spilling har jeg bare skrapt i overflaten av alt det har å by på.
Det er bare å gi seg fullstendig over. Rollespillenes gral er endelig funnet.
Til tross for skyhøye forhåpninger intet menneskeskapt dataspill burde kunne leve opp til, har «The Elder Scrolls IV: Oblivion» brutt ned samtlige hos denne ydmyke spillanmelderen.
Dette er tidenes beste rollespill. Det er ikke perfekt og det har sine småfeil, men «Oblivion» er uansett et glimrende stykke digital kunst. Et kunstverk på lik linje med malerienes Mona Lisa, bøkenes Ringenes Herre, og musikkens uforglemmelige Thriller.
Ikke bare er det et rollespill med alle de riktige kvalitetene, og en spillbarhet som får deg til å smile bare du gjør noe så enkelt som å plukke en virtuell blomst. Det er også den mest totale skildringen av en levende og pustende verden noen sinne. Til og med grafisk.
I stedet for å si hva «Oblivion» klarer å replikere fra virkeligheten, bør en heller ta utgangspunkt i virkeligheten å trekke fra det «Oblivion» ikke har. Så ekte er det.
I «Oblivion» får du innta rollen som stort sett hvilken som helst eventyrrase, ta på deg hvilken som helst rolle, og leve deg fullstendig inn i en verden av kolossale proporsjoner. Størrelsesmessig er verdenen i «Oblivion» gigantisk, et rent turisteventyr i seg selv.
Verdenen strekker seg kilometervis i alle retninger, og takket være ny teknologi er det mulig å se fjell og daler i den fjerne horisonten. Følelsen av størrelse er nesten nifs.
Rundt ett tusen digitale figurer lever i denne verdenen, og takket være en svært lovende kunstig intelligens, føles det som de faktisk har sine egne liv der de spaserer ned trange gater og vandrer gjennom skogsmiljøer så detaljerte at det nærmer seg fotorealisme.
Figurene som populerer fantasiriket Cyrodiil (som spillet finner sted i), har både hjem og jobb. De vandrer mellom disse, stopper på tavernaen for å kjøpe mat, går på jakt ute i skogen og inngår til og med i samtaler med hverandre. Det føles rett og slett levende.
«Oblivion» bruker en videreutviklet utgave av fysikkmotoren i «Half-Life 2». Du kan kaste glass rundt i huset, skjeletter faller sammen på en naturlig måte når du kløyver dem med klubben, og døden kan inntreffe i form av en veltende stein som suser ned fjellsiden.
Men det er mer enn teknikk og fine bilder til «Oblivion». Spillets hovedhistorie er fylt av tvister og finurligheter skildret på en filmatisk måte, men du kan også ta et dypdykk i et hundretalls småhistorier. Og strøjobber vil gi deg penger til å kjøpe både hus og hest.
Stjerner slik som Patrick Stewart («Star Trek», «X-Men») og Sean Bean («Ringenes Herre», «Flightplan») trår til med stemmene sine for å berike disse historiene. Til sammen er det 50 timer dialog i «Oblivion», noe som er med på å gi figurene videre liv.
Det som uansett skiller «Oblivion» fra røkla er friheten. Dette er virkelig rollespillenes svar på «Grand Theft Auto». Du kan gjøre hva du vil, gå hvor du vil og bare leve deg inn i en fantasiverden som virkelig føles levende rundt deg. Bare fantasien din setter grenser.
Her kan du bli leiemorder i en hemmelig kult, kjempe for æren i en gladiatorarena, eller bryte deg inn i villaer om natten og loppe beboerne for verdisaker. Er du en ensom vandrer, vil du kanskje bruke tiden på å jakte på hjort, eller plukke sopp som gror i skog og mark.
Til tider vil det kanskje føles overveldende, men i motsetning til tidligere spill i serien, klarer «Oblivion» å hele tiden lede deg i riktig retning. Mot underholdningen. I et spill av denne størrelsen er det en prestasjon i seg selv.
Kampene har blitt langt mer underholdende denne gangen. Det føles som du slåss, der sverdet suser inn i fiendens skjold, og du blir kastet tilbake av sjokket. Lekkert. Det å unnvike en flammeball går ikke bare på statestikkene til figuren din: Du må selv hoppe unna.
Det eneste virkelige problemet med «Oblivion» er de skyhøye systemkravene for PC-utgaven. Dette spillet er ulikt alt annet du har sett før. PC-en din kjører kanskje «Half-Life 2» på topp, men «Oblivion» kan få den til å knele. Ta derfor en nøye titt på systemkravene.
Har du muligheten og er villig til å spille det på Xbox 360, er det utvilsomt det beste valget. Her får du toppgrafikk med suveren ytelse, uten alle problemene PC-en medfører.
Konklusjon? Det er ingen grunn til ikke å spille «Oblivion». Dette er en religiøs opplevelse.