Pussig og ekstremt fragmentarisk om en rad outsidere og deres mer og mindre stillestående liv et sted i Sverige.
«Gitarmongo» er en film der nesten ingenting hender. Men likevel litt av hvert.
Denne debutfilmen er mottatt med særdeles delte meninger i Sverige: Dels med skuldertrekk, dels genierklært som «et bilde på dagens Sverige».
Det kan godt være. Så langt greier denne anmelder ikke med sin beste vilje å la seg føre. Men «noe», det har den. En slags tafatt hjelpeløshet («Sverige av i dag»?) som tyter frem gjennom filmens fragmentariske fremstillinger av tilfeldige hendelser i et fragment av befolkningen i et fragment av Sverige:
Et bitte lite sted ved kysten nær en storby.
Det er en dramatisert «historie», men ekstremt dokumentarisk i formen. Men filmet uten åpenbar mening - og på avstand. Som sett gjennom en «omvendt kikkert». Som om vi ikke riktig er til stede, som om dette egentlig ikke er noe vi har noe med.
En gang imellom kan det minne om Roy Andersson («Sanger fra annen etasje», «Giliap»). For det meste ikke.
ELLEN MARGRETHE SAND
