Roberto Benigni følger i egne spor fra «Livet er herlig» i komedie som forener poesi og nevrose, kjærlighet og krigen i Irak.
En forelsket, italiensk poet reiser hals over hode og med mye besvær fra Roma til Bagdad, der hans hjertes utkårede ligger i koma på sykehus i den krigsherjede by.
Sykehuset mangler alt, og den ellers livsudyktige poeten skyr ingen midler i de mest halsbrekkende stunt for å skaffe henne nødvendige medisiner og hjelpemidler.
Sorg og latter, poesi og krig går hånd i hånd i «Tigeren og snøen», der krigens tragedie er sterkt nærværende. Men der det er dens absurditet som blir gjenstand for Benignis blikk for komikk.
Omtrent som en Woody Allen har Roberto Benigni rendyrket sitt nevrotiske alter ego på film - snill, varm og lettbevegelig inntil det utmattende.
Betagende er det tidvis, poesien begrenser seg ikke bare til denne hovedpersons rikholdige og svært livfulle indre. Morsomt også. Når da bare Benignis nevrotiske fakter ikke løper av med ham, som de unektelig av og til gjør.
Det er ham naturligvis vel unt. Men det gir også små, forstyrrende tanker om en noe lettvint «kopi».
ELLEN MARGRETHE SAND
