None
Mens kollegene har gitt seg hen til amming og bleieskift, har Christine Sandtorv brukt tiden på en annen type baby: soloalbumet. Og det er ikke akkurat et barn som skriker for å bli hørt.
Sandtorv solo er mer innadvendt enn Ephemera, og det er godt å høre henne utforske mørkere sider av den stillfarne visepopen. Kontrasten mellom den skjøre stemmen og de dunkle undertonene gjør seg bra, og låtmaterialet er jevnt over sterkere enn på det siste Ephemera-albumet, skuffende «Monolove».
Samtidig mangler «First Last Dance» sanger som virkelig går i strupen på lytteren. Lageret Ephemera hentet det melodiske overskuddet fra, begynner øyensynlig å bli litt tomt. Sandtorv virker som om hun er i en overgangsfase der ungdommelig energi skal erstattes med moden ettertanke, og forhåpentlig er dette et skritt på veien til tyngden som kreves for å lykkes helt med det.
THOMAS TALSETH