Begavet, vanvittig sammensatt og meget rikt portrett av et amerikansk ikon.
Mannen var forfatteren Truman Capote (1924-1984), en mildt sagt kontroversiell og fargesterk forfatter og sosietetsløve i sin tid. Et enormt minnesmerke satte han etter seg med en «dokumentarisk roman»: «Med kaldt blod» (1966): Høydepunktet i hans karriere, bokprosjektet som ødela ham totalt.
«Capote» er filmen om mannen og hans prosjekt. På en ren innskytelse dro han til landsbygda i Kansas, der en rik farmerfamilie på fire var skutt i november 1959. Capote ville lage journalistikk. I stedet ble det en bok - som det tok ham seks år å bli ferdig med.
Dramaet Capote skriver om, er kraftig nok. Men det er forfatteren som etter hvert blir det interessante. Philip Seymour Hoffman er god, han er alltid god, kongen av biroller som han ofte er blitt kalt. Denne gangen, i en desidert hovedrolle, nærmer han seg det geniale. Simpelthen.
Hans Capote er en ytterst sammensatt figur: En galopperende eksentrisk posør, meget intelligent, sær, medfølende, uhyggelig selvopptatt, drikkfeldig, sannhetssøkende, løgnhals, overmodig, overfeig - i en fjetrende, usalig blanding. Seymour Hoffman får med seg hele karakterens utrolige spennvidde - ofte med uhyre små virkemidler - i et av de sterkeste filmportrettene jeg kan huske å ha sett. Overhodet.
Legg så til et ensemblespill av sjeldne dimensjoner, der hver eneste birolle synes destillert ned til den rene perfeksjon.
Resultatet er en simpelthen helt strålende film, særlig for et litt voksent publikum.
Jon Selås