I spillversjonen av den klassiske «Gudfaren», skal du klatre opp karrierestigen i mafiaverdenen i New York mellom 1945 og 1955. Spillet henter inspirasjon og nøkkelsekvenser fra de velkjente filmene og bøkene, men dette brukes bare som et rammeverk. Her er det du som har hovedrollen.
Du starter som en vanlig småkjeltring, og går sakte, men sikkert gradene. Helt til du sitter som Gudfar for din egen mafiafamilie. Eller til og med som overhode for alle mafiafamiliene i New York.
Dette gjøres ved å få stadig mer respekt for utførte oppdrag (du vet, oppdrag av typen ulovlige), og respekt oppnår du ved hjelp av kombinasjonen frykt og diplomati. Alt du gjør, og måten du gjør det på, har varige effekter på resten av spillet.
Noe som igjen gir «Gudfaren» et ganske velfungerende og åpent ikke-lineært preg.
Høres alt dette kjent ut? Vel, Electronic Arts er kjapt ute med å avkrefte og benekte enhver sammenligning, men dette er i bunn og grunn snakk om «Grand Theft Auto» i «Gudfaren»-klær.
Det er brutalt, voldelig og voksent, du har stor frihet til å løse en mengde sideoppdrag og til utforsking av New York - selv minikartet, lagringsmåter, slåssingen, skytingen, oppdragsoppbyggingen og systemene for oppgradering av egenskaper og inntjening av penger - alt dette, og mer til, klinger med et klart ekko fra «Grand Theft Auto».
En viss egenart i noe av det du blir presentert til tross: Spillbarheten og mekanikkene som driver handlingen fremover er rett og slett en mindre variert, mer begrenset og mindre underholdende kopi av «Grand Theft Auto». Oppdragene får ganske kjapt et preg av å være nødvendige skritt på veien, og ikke storslagne spillopplevelser i seg selv.
Det unike «Gudfaren» har å skilte med, er naturligvis at det er snakk om «Gudfaren». Selve rammen rundt, altså. Der «Grand Theft Auto» lener seg på popkultursatire og humor, er «Gudfaren» en langt mer seriøs affære.
Og det er også dette som «redder» spillet. Mafiaverdenen fra «Gudfaren»-spillene og -bøkene er fascinerende, rollene og musikken gir varm gjenkjennelse og det å stadig bli en mer fryktet og respektert mafioso har en besnærende og engasjerende effekt (selv om historien aldri kommer i nærheten av å fenge like mye som den i filmene og bøkene, bare så det er sagt).
Den vanedannende jakten på mer respekt og høyere status gjør «Gudfaren» til et stundvis OK spill. Men jeg hopper altså ikke opp og ned i stolen i gledesrus over det EA presenterer her.