Ikke et øyeblikk mister denne filmen troverdighet i sin nådeløse undergangsferd, der vi følger den kyniske refser, poet og hensynsløse levemann Lord Rochester gjennom de siste år i hans selvdestruktive, korte liv. En fri og artistisk sjel i hastig fall mot en tidlig, men langt fra skjønn død - forkrøplet i sinn og skinn av smertefull syfilis.
Altså: På intet vis en feststund for glamouren. Men en absolutt høytidsstund om man søker en totalopplevelse av filmtone og harmonerende musikk, form og innhold i absolutt ikke-romantisert, troverdig og smertefull versjon.
Sånn er vel «The Libertine» det diametralt motsatte av vinterens romantiske filmblikk på «Casanova», en annen, legendarisk multibegavelse og kvinnebedårer. Den opprinnelige betydning av ordet «libertiner» er «frigjort fange», den nyere er «levemann, vellysting, utsvevende person». Denne frittlevende aristokrat - som spiddet sine omgivelser med ord like hensynsløst som han forbrukte kvinner, vin og venner - foraktet også alt falskneri, det være seg i ekteskapet, på teaterscenen eller i kongens hoff.
En mann som gjerne fornærmer landets konge, men som engasjerer seg helhjertet når han - fullstendig overrumplet - oppdager et ungt og uforfalsket teatertalent.
Derfor handler «The Libertine» atskillig om det motsatte av hva den ser ut til å skildre - som strimer av sannhet, ekthet og kjærlighet piplende frem gjennom forfallets og heslighetens mørke.
Man skal ikke fundere lenge for å se at relevant, det er det også.
ELLEN MARGRETHE SAND