Gitaristen fra Blur bærer arven videre med rak rygg.
Coxon gjorde det klart hvor viktig han var for Blur med «Happiness In Magazines», hans første soloalbum utenfor gamlebandet. Der greide han utrolig nok å låte enda mer erkebritisk enn Blur gjorde på nittitallet, noe han fortsetter med her.
Han har alltid vært elev av The Kinks og The Jam, men solo er Coxon i stadig større grad orientert mot melodisterk new wave-pop à la Buzzcocks og Magazine. Det kler ham utmerket, ikke minst fordi det gir ham full frihet til å leve ut gitarhelten i seg. Og det er en fryd å høre hans grovhendte omgang med øksa.
Åpningssporet «Standing On My Own Again» har et øs av en annen verden. Albumet for øvrig balanserer flott mellom Ray Davies-inspirert tristesse og bredbente fuzz-øvelser. Siden Damon Albarn ser ut til å bli gorilla på heltid, er dette en herlig håndsrekning til alle som synes «Parklife» er et av nittitallets ypperste album.
THOMAS TALSETH