En firer til nummer to fra de tre i nummer syv.
Man kan diskutere nødvendigheten av og viktigheten ved Number Seven Deli, og komme frem til at det er et band verden ville greid seg fint uten. De er så naglet fast i sine forbilder fra midten av sekstitallet at det grenser til rene pastisjer innimellom. De er så heidundrende umoderne at de skriver en storøyd sang om Buzz Aldrin, andremann på månen i 1969. Ja, ja.
Men bandet gjør sin gammelmodige gitarpop med stor kjærlighet og fin fingerspissfølelse. Trumfkortet er vokalist Johnny Hide, som har en fabelaktig klangfull stemme i krysningspunktet mellom John Lennon, Gene Clark og Roy Orbison. Og de har noen virkelige gullkorn av noen låter innimellom. «The Stranger» er så bra at den ikke ville gjort skam på hverken The Beatles' «Rubber Soul» eller The Byrds' «Younger Than Yesterday». Den er også et bevis på at bandet med fordel kan tillate seg mer aggresjon i fremtiden.
THOMAS TALSETH