John Lee Hokker møter Snurre Sprett.
Før skjeggene ble latterlig lange, før sequencere og synthesizere, ganske nøyaktig ti år før «Eliminator» (1983) ga dem en uventet kommersiell sensommer, kom Texas-trioen ZZ Tops beste album, «Tres Hombres» (1973).
Ti konsise, odde bluesrocklåter, to av dem («Waiting For The Bus» og «Jesus Left Chicago») for evig limt sammen grunnet et lykkelig uhell, nå i renset, skarp lyd og med bonuskonsertinnspillinger av den nevnte «medleyen» samt nesten-hit en «La Grange». Slikt blir det kjapp, billig moro av.
ZZ Top er artigere enn ni av ti boogieband av én årsak: humor. Noe lunt absurd kom inn i musikken deres på dette albumet, en vilje til å opptre som tegneseriefigurer som gjør dem mer elskelige enn ditt gjennomsnittlige «little ol' band from Texas». Dette er et av tidenes mest effektive bilkjøringslydspor. Ta det fra meg, som ikke har lappen.
MORTEN STÅLE NILSEN