Suksessrik Broadway-musikal ble ikke så strålende filmmusikal. Konstruert og lett utdatert om bohemdrømmer i East Village i det fjerne 1989.
Broadway-musikalen «Rent» var en strålende suksess, basert på en Pultizerpris-vinnende rockeopera som igjen - svært løst - er basert på Puccini-operaen «La Boheme». Men som film fungerer den dårlig.
Den har tydelig trøkk og en voldsom energi, men liten sprengkraft. Den har trekk som kan minne om «Hair», andre som assosierer til «Fame». Men den mangler deres sjarm og ekthet, og oppleves i stedet utdatert, overprodusert og sentimental.
For teater er ikke film, og teatrets yndede «klassebilder» i sang og dans - som filmen i litt stor grad har overført - gjør seg dårlig på filmlocation.
AIDS-epidemi, heroin og den allmenne kamp mot det etablerte er de frie ungdommenes drama i filmens New York, West Village, anno 1989. Der den uensartede venneflokk strever med å finne retning på sine liv og levebrød av sin kunst, mens de drømmer om et liv som bohemer.
Mens «Hair» bak sin sjarm og turbulens var en sjelevrengende antikrigsfilm, gjelder frigjøringstoktet i «Rent» friheten fra «the rent». Husleia. Heller ikke gir det nevneverdig sus av friskhet at filmrollene frontes med aktører fra den åtte år eldre sceneversjonen.
Men det største problemet for «Rent» må være selve dens «tidsånd». Da musikalen ble satt opp på Broadway i 1996, var 1989-90 fortsatt nær opptil en «samtid». Enda nærmere var tusenårsskiftet, som filmens ungdommer er preget av.
For fjernt til å oppleves aktuelt, for nært for et tilbakeblikk. Og altfor uinteressant til å kalle på en ellers parat nostalgi.
ELLEN MARGRETHE SAND
