Mens folk sulter ved Victoriasjøens bredder, letter fly på fly rett for deres øyne - fullastet med sjøens fisk. Foredlet ved EU-midlers hjelp og med destinasjon det rike Europa.
Tilbake sitter lokalbefolkningen med avfallet. Stinkende og tytende av mark i solsteken, hvorav «det beste» plukkes ut, omdefinert som mat. For å si det slik: Et Mattilsyn ville manglet rubrikker.
Fisken hentes fra Afrika med europeiske fly, som ankommer tomme til Tanzania. Bortsett fra når sulten får omfang av katastrofe, og nødhjelp sendes motsatt vei. Eller i form av støtte via EU-kommisjonen. Den går til foredling av fisken som går til eksport, så bedriftene kan konkurrere i kvalitet på det kresne, europeiske marked.
Tragedien har sitt utspring i en overivrig forsker, som satte ut en ny type fisk i sjøen - den kjempesvære nil-ørreten. Nå finnes nil-ørret til overmål, men intet annet liv i sjøen.
Det er kjernen i denne Oscar-nominerte, franske dokumentarfilmen, som har trålet traktene og oppsøkt alle slags folk - der de dør eller utrolig nok lever, arbeider, venter, ruser seg og sover.
Til sammen et finmasket nett av stort og smått som formidler den samme, usedvanlige nærhet - tett på, grovt sortert og over en svært bred skala.
Likevel savnes noe.
Flere spørsmål forbli ubesvart, gjentatte påstander forblir udokumentert. Ingen offentlighet må stå til svars, ingen hjelpeorganisasjon er utbedt sitt syn, ingen EU- eller FN-instans forelagt denne enorme anakronisme.
Men tett på er vi kommet, det vi ser, det ser vi - og virkelig er det til overmål.
ELLEN MARGRETHE SAND
