Strategifrelst, altså.
«Hva tenker du Kong Theoden? Du kan jo ikke sende hestene mot de orkene. De har jo spyd!»
Er hjernen din vendt den veien at du faktisk tenker i disse baner når du ser eller leser deg mett på «Ringenes Herre»? Det håper jeg ikke, men isåfall har du kommet til rett sted.
For «Ringenes Herre: Kampen om Midgard II» er verktøyet som vil gi deg utløp for alle strategiske lyster du måtte ha i sammenheng med Tolkiens velkjente fantasiverden. Synes du Sauron gjorde en slett jobb da han tapte mot en gjeng meterhøye hobbiter og blonde skogsboere? Da kan du selv ordne opp her.
Sett utenfra, er «Kampen om Midgard II» et erketypisk strategispill. Tenk «Age of Empires», «Empire Earth» og utallige andre av samme type. Du bygger baser, trener opp soldater og sender alle ut i kamp. På innsiden er det likevel vesentlige forskjeller, som gjør at det skiller seg positivt ut fra mengden.
Som i den to år gamle forgjengeren, skal du enten lede de onde maktene mot de gode, eller vice versa. Uansett hva du velger, vil du oppleve en utfordring pepret med alskens «Ringenes Herre»-effekter.
I den store sammenhengen, er det ikke så mye som skiller «Kampen om Midgard II» fra forgjengeren. Du presenteres med et kart over Midgard, og skal gjennom de to kampanjene underlegge deg stadig flere landområder mens du beveger deg faretruende mot fiendens hovedkvarter. Veien dit er malt med blod.
I motsetning til mange andre spill i sjangeren, har «Kampen om Midgard II» en veldig sentral historie, og en fortellerteknikk som ofte minner mer om et eventyrspill enn et strategispill. Du bygger og kriger, men helter slik som Arwen, Aragorn og Gandalf opptrer flittig som skuespillere på de mange slagmarkene.
Spillet begynner mykt, hvor du blir sendt inn i områder der du i ro og mak kan bygge baser og skape en hær for å ta rotta på målene dine. Videre i spillet stiger kompleksiteten i takt med nytelsen.
Du skal gjennom stort sett hele Tolkiens rike. Du vil oppdage Fangorn-skogen, markene i Rohan, askekledde fjell i Mordor, og kilende gress i Lothlorien. Er du en av dem som ikke har noen anelse om hva alt dette er og betyr, kan du trøste deg med at du ikke behøver være «Ringenes Herre»-fanatiker for å få mye godt og nyttig ut av «Kampen om Midgard II». Men det hjelper. Det gjør det.
I motsetning til forgjengeren, kan du i «Kampen om Midgard II» bygge overalt på kartet du spiller på. Dette gjør det riktig nok mer likt alle andre spill i sjangeren, men denne gangen vil du kunne bygge det som kan sammenlignes med byer. Du kan også bygge store slott, i forsvarets edle navn.
«Kampen om Midgard II» har et grensesnitt helt utenom de vanlige. Det ser uhyre lekkert ut, og er enda enklere å bruke. Du kommer automatisk inn i spillet, og læringskurven er langt nede mot minusmerket.
En av spillets desidert tydeligste styrker, er muligheten til å gi fullstendig blaffen i kampanjene. Ønsker du rett og slett å kjempe om makten i Midgard, uten å tenke på spillets historie, kan du ta del i et fullstendig og komplett strategispill som ligner svært mye på brettspillet «Risk».
Midgard blir delt opp i riker og områder, og du skal sende styrker mellom dem, bygge baser og utkjempe slagene i sanntid (hvis du vil, det kan også beregnes automatisk) når du møter på fienden. Denne delen av spillet er sjakk opphøyd i annen, et tankekrevende spill som er gjennomsyret av taktikk og strategi.
I mangel på en bedre forklaring, er «Kampen om Midgard II» rett og slett episk i omfang. Et massivt sett av innhold som bare lyser «Ringenes Herre» blir servert, og du får muligheten til å fikle med alt.
Da skader det heller ikke, at det hele både ser og høres vakkert ut. «Kampen om Midgard II» ser uhyre pent ut, men det som kanskje er mest imponerende, er rett og slett variasjonen og mengden ting å se på. Entene bykser ut av skogen, trollene slår på trommene sine og Minas Tirith skinner blendende i solen.
Utviklerne har også forsynt seg grådig av elementene i filmene, og både innholdet og lyden er en direkte gjenspeiling av dette. Den mektige musikken er for eksempel hentet derfra, og skuespilleren Hugo Weaving (bedre kjent som Elrond - eller Agent Smith) bidrar med stemmebåndene sine. Det er solid gjennomført.
«Kampen om Midgard II» er i det hele tatt så velsmurt, at du kan sitte på Nordpolen og spille det, men likevel kjenne lukten av smørefett hvis du står på Sydpolen og vender nesen nordover.
Et fabelaktig strategispill. Et fabelaktig «Ringenes Herre»-produkt.
PS! Spillet kommer også på Xbox 360 senere i år, sannsynligvis før sommeren.