Legenden om indianerpiken Pocahontas skildret smertelig og inntagende i Terrence Malicks utrolige bilder.
Ingen kan som Terrence Malick fange naturens sjel og ubegripelige skjønnhet - eller så smertelig formidle kontrasten mellom skaperverkets storhet og menneskets sørgelige begrensninger.
Beretningen om den virkelige Pocahontas var da også «stoff legender lages av»: Hun reddet en flokk nødlidne britiske nybyggere i Virginia fra sultedøden, ble utstøtt av sine egne, knust av sviket fra den britiske kaptein John Smith - og sendt som et klenodium til England på invitasjon fra det britiske kongepar.
Der døde hun (i 1917) og ble begravd, fortsatt pur ung (20-22 år), etter måneder eller år som ettertraktet gjest i finere sirkler og ekteskap med en britisk aristokrat.
En slik historie har naturligvis vært utsatt for atskillig melodramatisk mishandling gjennom tidene - den aller første film om Pocahontas var på én eneste rull og hadde première i USA i 1910.
Malick gir det unge kvinnen og hennes stamme av Powhatan-indianere sin verdighet tilbake, mens han i lyd og bilder og gjennom den unge kaptein Smiths øyne formidler landskapene de med besvær, men respektfullt levde i - og av.
Det pompøse ligger farlig nær når kraftig musikk brukes til overmål mot allerede kraftfulle bilder - og her og der brytes filmens puls og oppbygging av brå klipp, som om et fullendt verk i ettertid er kortet ned. Det skjærer i øyne og øre, gjør enkelte vendinger uforståelige og en allerede underspillende Colin Firth mer mystisk enn godt er.
Den unge, halvt indianske Q'Orianka Kilcher er et funn i rollen som Pocahontas. Naturlig og grasiøs som et siv, med eksepsjonell ynde og forståelse utvikler hun sin indianerpike gjennom sorgløshet, tilhørighet, kjærlighet, savn og fortvilelse til en kvinne som tar ansvar, men så åpenbart er rykket opp med roten fra den helhet hun hører til.
ELLEN MARGRETHE SAND
