Nå skal de Cashe inn på Diamond.
Kostelig at selskapet som ga Johnny Cash fyken på åttitallet, nå streber etter å «gjøre en Cash» med en av sine avdankede gullkalver. En plate hvor Neil Diamond går tilbake til låtskriverrøttene, produsert av Rick Rubin - og sitter i klassisk «At San Quentin»-positur på omslaget.
Kanskje dumt å sammenligne de to, men til vårt forsvar er det andre som har lagt opp til det. Og «12 Songs» er ikke helt det albumet det ønsker å være, for det relativt strippede singer/songwriter-formatet kler ikke Diamond like godt hele veien. Stemmen hans savner de storslagne voksenpop-arrangementene han ble elsket og hatet for på syttitallet. Han låter mer komfortabel når Rubin flesker til med ekstra kakepynt, som på «Evermore».
En undervurdert låtskriver med en katalog stappfull av godis, ja. Men det er ingen ny «Sweet Caroline», «Coldwater Morning» eller «Girl, You'll Be A Woman Soon» her. Flere godbiter, et par gullkorn, men ingen diamanter.
THOMAS TALSETH