«Black», som kommer på PS2 og Xbox på torsdag, blir ofte beskrevet som «våpenporno». Og det med rette.
VG TV: Videoanmeldelse
«Black» skiller seg nemlig ut fra andre skytespill ved at det er skikkelig overdrevet. Du kan ødelegge hele bygninger, få biler, oljetanker og så videre til å eksplodere og bruke dusinvis av våpen til konstant nedpepring av horder av fiender.
Brettene er veldig store, og miljøene er både vellagede, troverdige og smekkfulle av alternative ruter du kan ta og en mengde sideoppdrag du kan løse.
På de tre øverste vanskelighetsgradene må du også sørge for å bruke hodet før du skyter, noe som bryter opp monotonien i det evige kuleregnet. Det er kreativ ekspedering av fiender som er kjernen i «Black», og her er spillet bedre enn det meste.
Selve produksjonen er dessuten uhyre velsmurt, dette både ser og høres helt fantastisk ut. Det betydelige arbeidet som er nedlagt i selve innpakningen, er både engasjerende og velkomment.
None
Inkludert de samme, idiotiske fiendene du burde være grundig lei av nå - du vet, den typen som står rolig og plystrer for seg selv mens kompisen blir skutt ti meter unna. Eller som med glede jogger inn i rommet du har forskanset deg i uten å ense haugen av døde kropper i døråpningen. Hvorfor??
Eller hva med steinmurer i knehøyde du ikke klarer å komme deg over, uansett hvor macho du er ellers? Jeg gjentar: Hvorfor??
Ja, «Black» er et underholdende spill. Det er imponerende rent teknologisk, og skytefesten makter å være stundvis engasjerende.
Men det glisende, umiddelbare adrenalinkicket ble dempet etter noen timer. Og når det ble delvis erstattet av et snev av likegyldighet for det jeg opplevde, er ikke det spesielt bra. Jeg begynte å småkjede meg, rett og slett.
Og spørsmålet blir da hvorfor? Hvorfor skal jeg gidde å bruke tid på å skyte disse skurkene?
Svaret er «tidrøyte». Noe som kan være OK å ta frem hvis man kjeder seg, og man vil slå ihjel en time eller to. Ikke noe som krever nevneverdig oppmerksomhet i kraft av seg selv.
Og jeg forventer mer enn det av et spill som dette.
RUNE FJELD OLSEN