Nok en fin og samtidig litt skuffende Beth-plate.
Hun ble klubbfolkets singer/songwriter-favoritt via samarbeid med Chemical Brothers og William Orbit på midten av nittitallet, men sånn i retrospekt føles det riktig å si at Beth Orton aldri greide å leve opp til det vi trodde hun skulle bli.
Hennes fjerde album er omtrent som de foregående: Hundre prosent behagelig å høre på, fullt av skjøre, akustiske stemningsøyeblikk. Beths følsomme, sprukne stemme er som alltid en spennende følgesvenn. Den sort-hvite produksjonen byr også på små grep som gjør dette til mer enn nok-en-kassegitar-dame-plate.
Men problemet er også det samme som før: Hun skriver få virkelig minneverdige låter. De er aldri dårlige, men ingen av dem skiller seg skikkelig ut heller. Og man blir jo ingen ny Joni Mitchell på den måten. En typisk plate man setter på fordi man ikke kommer på noe man virkelig vil høre.
THOMAS TALSETH