Fremdeles magisk

I 2002 var jeg ung og urutinert. OK, kanskje ikke så veldig ung, men urutinert i alle fall. Jeg anmeldte spill relativt sporadisk, og var ikke alltid like trygg på mine egne meninger.

Stort sett er jeg derimot fremdeles enig i meningene jeg hadde den gang. Men så var det PS2-spillet «Ico», da.

Den unike visuelle stilen og den dempede, minimalistiske spillbarheten gjorde meg usikker på varigheten i spillopplevelsene. Hva jeg ville mene om dette spillet om et år eller fire.

Så jeg endte opp med å gi spillet terningkast fem. Og har angret siden.

Det gikk nemlig bare noen uker etter anmeldelsen før jeg tok frem «Ico» på ny og rundet det en gang til. Følelsen det hadde gitt meg nektet å slippe taket.

Jeg har tatt det frem flere ganger etter dette også, og fire år senere er jeg fremdeles klokkeklar på at vi snakker om et av de aller beste spillene jeg har spilt noen sinne. Det trollbinder meg den dag i dag.

Derfor vil jeg gjerne få takke Sony for at «Ico» nå er nyutgitt til en billig penge i forbindelse med «Shadow of the Colossus», det nye spillet til de samme utviklerne. Det gir meg muligheten til å gi det det terningkastet det fortjener.

I «Ico» styrer du en gutt som har blitt ofret i et eldgammelt og forlatt slott fordi han er født med horn - en tradisjon som tilsynelatende har pågått i hundrevis av år i fantasiverdenen spillet foregår i.

Og når både den vakre visuelle stilen, den slående arkitekturen, den givende oppgaveløsingen og den nydelige musikken i tillegg skaper en utrolig deilig stemning, er det ikke rart jeg gremmes over at jeg «bare» ga det terningkast fem i 2002.

«Ico» er fremdeles et spill som ikke ligner noe annet i spillverdenen, med unntak av noen familielikheter med «Shadow of the Colossus». Det er unikt, vakkert og ufattelig stemningsfullt.