Gjør klubbmusikken ung og dum igjen.
Denne britiske duoens innflytelse på klubbmusikken er betydelig: På slutten av åttitallet brakte de house til massene i form av digre hits med Yazz & The Plastic Populations «The Only Way Is Up» og Lisa Stansfields «People Hold On». På nittitallet var de eiere av det toneangivende selskapet Ninja Tune, som gjorde underverker for den britiske breakbeat-scenen, og som i dag huser norske Jaga Jazzist.
Men musikalsk ble de stadig mer tøvete konseptuelle, og det er vel ikke så mange som har savnet Coldcut i de ni årene som har gått siden de sist ga ut plate.
Desto hyggeligere da at de byr på noe av en renessanse for en av nittitallets virkelige anakronismer: Det eklektiske klubbalbumet.
«Sound Mirrors» byr på et deilig lappeteppe av varm dub, politisk korrekt hip hop, smakfulle breakbeats og, best av alt, bekmørke house-bannere av virkelig klassisk tapning. Mange gjestevokalister, en haug stilarter og ingen påtagelig helhet er bare pluss i dette tilfellet. Coldcut har sluttet å tenke så fordømt mye, og tillater seg å lage musikk for mellomgulvet i tillegg til hjernematen. En herlig, kjærlig nostalgisk plate.
THOMAS TALSETH