Bittersøtt, men ikke symfonisk.
Enhver låtskriver drømmer om å lage Den Store Sangen, klassikeren de vil bli husket for i all evighet, som de kan leve på alle sine dager. Richard Ashcroft skrev en slik i The Verve, «Bitter Sweet Symphony», men leve på den kan han ikke - på grunn av et uklarert sample går alle inntektene til The Rolling Stones.
«Bitter Sweet Symphony» er også låten man for alltid vil måle hans bragder mot, og så langt har Ashcrofts solokarriére vært en gedigen skuffelse. På sitt tredje album er han imidlertid på riktig spor, selv om det er lang vei herfra til de kosmiske utskeielsene på The Verves siste album, britpop-klassikeren «Urban Hymns» (1997).
Dette er ganske voksen og sedat session-rock, men på sanger som «Words Just Get In The Way», «Why Not Nothing?» og «World Keeps Turning» hører vi høy melodiføring og en nasal Ashcroft på offensiven. Likevel pussig hvor jordnær og ydmyk platen er, for i siste utgave av Q er det et intervju som slår grundig fast at mannens ego om mulig er enda større nå enn det var da han virkelig hadde betydning. Men det er gjevt at han ikke bare har det i kjeften lenger.
THOMAS TALSETH