På generelt grunnlag, kan man si mye pent om slåssespillet «Dead or Alive 4».
Det er stor variasjon på kampstilen til de forskjellige figurene du kan velge, slåssingen mot andre over Xbox Live er elegant løst, spillet er svært pent å se på og det har en dybde som belønner de ivrige og fingernemme.
Det har i tillegg noen overdådige filmsekvenser for hver enkelt figur, og «Halo»-fansen kan dessuten kose seg med en kvinnelig versjon av Master Chief på «Halo»-brettet Nassau Station.
På subjektivt grunnlag, kan man derimot si mye stygt om «Dead or Alive 4» også.
Jeg er absolutt ingen ekspert på slåssespill, bare så det er sagt. Men i motsetning til andre serier i denne sjangeren, «Tekken» og «Soul Calibur» for eksempel, er det svært lite å hente for hobbyspilleren.
Vanskelighetsgraden er kriminelt høy - bare det å komme seg gjennom historiene til de forskjellige figurene er en frådende og frustrerende prøvelse i tålmodighet.
Og ikke nok med det: Utviklerne har valgt å mobbe de som ikke er så flinke ved å ha egne medaljer for negative ferdigheter - fem strake tap på Xbox Live, for eksempel. Pinlig.
Jeg har også ennå til gode å spille en Xbox Live-kamp uten at det hakker, noe som ofte gjør slåssingen til en serie tilfeldige stillbilder.
Dessuten finner jeg ingen favoritt-slåsser i spillet. Det er ingen av figurene som tiltaler meg, hvilket er underlig med tanke på både hvor mange det er av dem og hvor varierte de er. Her er konkurrentene mye, mye bedre.
Og for ikke å snakke om de spekulativt korte skjørtene og den stadige dvelingen på truser og vuggende bryster da. Unødvendig.
Dybden i spillet, det at du kan øve deg god og til slutt mestre både tøffe kombinasjoner, blokkering og motangrep, vil helt sikkert motvirke all kritikk for mange. Det er åpenbart at «Dead or Alive 4» først blir et bra spill når du er flink.
Selv har jeg foreløpig ikke funnet noe særlig med underholdning etter rundt 15 timers spilling. Og da er ikke «Dead or Alive 4» noe for meg.
RUNE FJELD OLSEN