Reality-rock. Liten kontakt med virkeligheten, dog.
I utgangspunktet skal man jo stille med et åpent sinn. Så når Alfie, Voice TV-fjes og tidligere medlem av det lettbente og kortlivede koreografipopbandet Cape, kommer med en «ekte» rockplate, skal han selvsagt tas på alvor.
I hvert fall til man faktisk får hørt musikken. Og da er det lov å melde pass. Det er en slags ubehjelpelig sjarm over dette, som ved Idol-deltagere som gaper altfor høyt, men forsøker så godt de kan. Sjarmen ligger i avstanden mellom vilje og evne.
Alfies idé om «rock» er tungt forankret i de slappe etterdønningene av Seattle-bølgen på midten av nittitallet. Han liker nok både Pearl Jam og Soundgarden, men ender opp som en enda tristere variant av vår tids representanter for hverdagsgrunge, som Gavin DeGraw.
De proffe studiomusikerne som er med, gjør ikke saken bedre; særlig gitarist Jon Pettersen er en fryktelig ivrig mann. Og Alfie synger med en komisk patos som gjør albumet underholdende, om ikke akkurat noe å bruke penger på.
THOMAS TALSETH