Det hjelper ikke å pøse på med sugende sex; en film suger ikke nødvendigvis tak i deg av den grunn. Meksikanske «Gudenes kamp» åpner med en middelaldrende mann som blir sugd av en ung, vakker kvinne. Senere har han sex med sin kone, som han har kidnappet et barn sammen med, før den unge kvinnen igjen venter med sex. Alt fremført i nøktern, kjølig stil.
Filmskaperen Carlos Reygadas bruker eksplisitt sex som metafor når han presenterer en bitter og sliten side av livet i Mexico City. Personene har endimensjonale uttrykk, de higer etter vennlighet. De rives og drives av drifter, og straffes av Gud. Kampen står mellom det kjødelige og det skitne jordiske liv på den ene siden, og det opphøyde guddommelige på den andre.
Jeg ser hensikten med denne symbolbruken, og forstår sammenhengen mellom den eksplisitte bruk av sex og det golde bildet av et fattigslig liv. Uten at det i særlig grad påvirker sansene av den grunn.
Regissøren påkaller sjelden medfølelse, kun en bisarr følelse av å ha observert en absurd tilværelse, der uttrykket er dempet, ensformig og endimensjonalt.
Borghild Maaland