Etter to filmtimer med US Marines (The Jarheads), først på trening i hjemlandet, senere i ørkenen, aner man en Beckett-dimensjon. En tilværelse der man venter på noe, noe som ingen riktig vet hva er. Under denne ventingen oppstår desperasjon, gutteaktig testosteronkrangling, alko-bælming og et sårbart vennskap. Noen ser tilværelsen i nytt lys, andre blir nesten skvær gærne.
Alle er merket. Regissør Sam Mendes skildrer dette fra de meniges side, med sine personlige skarpheter innlagt i form av kameraføring, replikker og musikkvalg.
Filmen bygger på Anthony Swoffords bok «Jarhead» fra 2003. Swofford var som 20-åring skarpskytter under den første Golfkrigen og stasjonert i ørkenen i flere måneder før den korte krigen i 1991.
I Jake Gyllenhaal har Swofford en intelligent og følsom forsvarer; en ung mann som ser det genuint maskuline konkurransepreg han er en del av, og som han både forsvarer og tar avstand fra. Tett og intenst følger kameraet unge menn som i det ene øyeblikk er macho-rå, i det andre utrolig barnslige lekende guttunger, for så å være følsomme karer som drømmer om kjæreste eller kone.
Intet av dette er nytt i krigsfilmer, men Sam Mendes bruker tid på å fokusere nettopp på akkurat denne gruppen mennesker i en krigssituasjon. I en scene viser han hvordan gutta nærmer seg seksuell ekstase når de ser «Apokalypse nå» (scenen der amerikanske helikoptre dundrer over Vietnam til Wagners pompøse musikk). Det er en situasjon som effektivt beskriver militær massesuggesjon.
Samtidig handler det om menn som vil krige. De er selv de udetonerte bombene, stadig mer frustrerte av ventingen som skaper kaos og usikkerhet i deres hoder. Fordi Mendes tillater seg å bruke tid, blir «Jarhead» en innsiktsfull psykologisk betraktning.
Borghild Maaland