I bilspillet «Ridge Racer 6» starter du bakerst i mølja. Du har den raskeste bilen av alle, og målet er i de fleste løpene å komme deg forbi dine 13 konkurrenter.
Du avanserer ved å kjøre slalom mellom bilene foran deg, helt til du ikke har flere å passere og kan suse over målstreken på førsteplass. Og bare førsteplass er bra nok, klarer du ikke det, må du starte på nytt.
Med unntak av hastighet, oppfører alle bilene i spillet seg helt likt. Nyansene finner du i hvor flink du er til å slædde gjennom svinger, sporvalg og taktisk bruk av nitro-boost.
Det har med andre ord lite med virkeligheten å gjøre. Dette handler om racing av den mer uhøytidelige sorten.
Kjernen i spillet er et digert kart over tilgjengelige løp, hvor du legger opp dine løp-serier på egen hånd. Målet er å tråkle seg gjennom hele greia - enten ved å ta den mest direkte ruten fra bunn til topp, eller ved å snirkle deg frem og tilbake og på den måten låse opp flest mulig områder og biler.
Underveis avanserer du også i hvor gromme biler du kan kjøre. Og jeg må advare deg dersom du har spilt endel bilspill før: De tre første klassene er rimelig kjedelige. Det er først når du kommer til biler av klasse 4 og 5 «Ridge Racer 6» begynner å by på actionopplevelser det lukter svidd av.
Her endrer faktisk spillet karakter. Det går fra å være ganske døsig og rutinepreget, til å bli en utfordrende, spennende og morsom fartsfest. Vanskelighetsgraden økes også betraktelig, kanskje så mye at enkelte vil møte veggen.
Personlig er det vanskelig å bli særlig opphisset av «Ridge Racer 6». Spillet havner i skyggen av det fantastiske «Project Gotham Racing 3» og det intense «Need For Speed: Most Wanted», bilspill jeg har brukt mye tid på i det siste.
Som bilspillkonsept, mener jeg vel også at håndholdt-versjonen til PlayStation Portable,som kom i fjor høst, kommer best ut av det. På TV-skjermen foretrekker jeg andre typer bilspill.
Hadde jeg hatt hår, ville jeg dessuten ha revet det av meg over den skjærende musikken (du kan heldigvis velge å høre på din egen musikk) og den ubehagelig oppjagete fyren som holder deg oppdatert mens du kjører. Det høres ut som om han forsøker å selge teflongryter til apatiske sofapoteter.
Men det er allikevel noe besnærende med de blanke veiene som bølger gjennom nydelige urbane og landlige omgivelser, måten man slædder seg fra sving til sving på. Et slags utfor på flatmark, med masser av hestekrefter.
Xbox Live-moduset, hvor du kan kjøre mot 13 menneskestyrte biler, virker dessuten lovende. Og opplevelsene i siste halvdel av verdenskartet er underholdende nok til at helhetsinntrykket reddes.
PS! I salg fra torsdag 19. januar.