Prince mild: fin, og ikke fullt så vanedannende.
Prince greide omsider å kare seg ut av et drøyt tiårs dypt forvirrende artisteri med «Musicology» i 2004. En plate som etablerte ham i sjiktet av eks-genier som aldri vil toppe seg selv igjen, men som gir ut plater det er OK å lytte til.
Slik oppleves hans nye single også: Det er umiskjennelig Prince, i dette tilfellet en blåhjertet soul-smyger myntet på de små timer. «Te Amo Corazon» er lekkert arrangert og produsert; det er som en konfekteske av smektende, jazzete nattradiolyd. Samtidig har Prince den umulige oppgaven det er å skulle leve opp til eget navn, og «Te Amo Corazon» greier ikke å bli mer enn en litt blekere utgave av «Money Don't Matter 2 Night» fra 1991, en av hans siste ubestridte klassikere. Hyggelig, altså, men ikke essensielt på noe vis.
THOMAS TALSETH