None
At dette ikke er en ny «Dis», er i seg selv gode nyheter. Man får ikke så mye for 38 000 kroner nå om dagen.
I tilfellet «Sinus» (hvis innspillingsbudsjett var eksakt så minimalt, om vi skal tro forhåndshypen), kan man spørre seg om ikke 38000 ble litt i meste laget likevel? Et av problemene med denne vitale norske filmen for unge voksne og voksne barn er at den er lang - nesten to timer. Et annet er at den er hysterisk ujevn. Hvorom alt er - det er ikke hverdagslig å se ultrauavhengig norsk film med såpass til sprut.
Klisjeer
«Sinus» opererer i et landskap hvor klisjeene er mange og de liksomfilosofiske fallgruvene enda flere, og filmen gjør seg da også skyldig i det aller meste man kunne forvente at den skulle gjøre seg skyldig i. På sitt sporadisk beste føles den likevel som en slags «bakomfilm» til dine egne hjemmevideoer: Er du i en viss alder og bosatt i en norsk by av en viss størrelse, kjenner du til en eller flere av de «dårlige vennene» her. Kanskje er du en av dem selv.
Fint lite skjer, egentlig. Annet enn at ungdomstiden til karakterene er i ferd med å fisle ut som en overforfrisket privatfest ved daggry. Ingen har en jobb de kan leve med; alle forelsker seg i feil mennesker, fyller tomrommet med hedonisme og synes å stønne: «Om bare livet hadde vært litt kulere!»
Skutt med videokamera og stort sett bare ukjente navn i ensemblet: «Sinus» har brukt et minibudsjett likt «El Mariachi»s til å lage en norsk«Trainspotting» på sentralstimulerende, spedd ut med melankolien og den gryende 30-årskrisen fra «Withnail & I». Neppe «god» i ordets fundamentale forstand, men Jeremy Robøles debutfilm har massevis av det en debutfilm må ha, nemlig vilje og energi.
«Sinus» er verdt kinobilletten. For ikke å si 38000 kroner.
MORTEN STÅLE NILSEN