Tre album på ett år kan nok bli i meste laget
...selv for et gudbenådet låtskrivertalent som Ryan Adams. På «29» har denne countryrockens gullgutt plukket opp kassegitaren og gammelprodusenten Ethan Johns og lagt seg på en mer stillfaren og melankolsk linje enn på de to foregående - og meget vellykkede - platene «Cold Roses» og «Jacksonville City Nights».
I løpet av ni låter oppsummerer Adams (nå 31) tyveårene, som, skal vi tro ham selv, har vært alt annet enn morsomme. Selvmedlidenhet har Adams/Johns taklet utmerket på tidligere plater, men her er de langt fra å gjenskape den hjerteskjærende magien fra klassikeren «Heartbreaker» (2000).
At Adams kan være en ekte dramaqueen, vet vi og liker vi jo, men når han lar stemmen drukne i et hav av klang i den ellers vakre pianoballaden «Night Birds» - eller når han i «The Sadness» prøver seg på en Ennio Morricone - blir det hele vel pompøst. Men bevares - henrivende «Voices» og «Blue Sky Blues» beviser absolutt at plate nummer tre av året også har livets rett.
KIKKA KROG