Forsiktig, men smakfull debut.
Noen ny Norah Jones er Tone Damli Aaberge ikke, heller ingen ny Katie Melua, selv om begges navn er nærliggende i det lette, organiske og innledningsvis countryinspirerte lydbildet som produsent Geir Sundstøl har gitt henne. Derimot har Tone fått skreddersydde sanger som kler stemmeleiet hun er mest komfortabel med. Resultatet blir dessverre at hun da bruker stemmen litt for lite, og at uttrykket står i fare for å bli monotont.
Ikke minst i flere av coverlåtene blir mangelen på stemmepersonlighet tydelig. For det er dristige valg. Jimmy Webbs «The Moon Is A Harsh Mistress» har Radka Toneff den ultimate versjonen av, mens «High Hopes» - skrevet av norgesboende Tim Scott McConnell fra Havalinas - kler sin opprinnelige rockversjon absolutt best. Det er ikke tilfeldig at Bruce Springsteen har gjort denne som en av sine få coverlåter.
Spriket mellom sterke originaler og Tones versjoner blir også vel stort i «Songbird», en låt hun sang i «Idol» og som av historieløse blir kreditert Eva Cassidy, selv om Christine McVie skrev den for Fleetwood Macs «Rumours» allerede i 1977. Tone gjør disse låtene helt fint, men makter aldri å gi tilstrekkelig egenart til dem. Til det mangler hun gjennom store deler av platen tilstrekkelig temperatur og tyngde i stemmen, noe som også kan komme av manglende rutine.
Tross Tones forsiktige tilnærming til sangene, har «Bliss» blitt en delikat, behagelig og melodiøs plate - mye takket være solide støttespillere som Geir Sundstøl, Martin Sjølie, David Eriksen og Chris Sansom - og den avsluttes nydelig med den mest vellykkede coverversjonen, John Farnhams «Burn For You». Platen er dessuten den mest modne i uttrykket fra årets «Idol»-finalister, hvilket tilsier at den også kan bli den lengstlevende.
Stein Østbø