En eventyrlig fortelling om små mennesker, magi og mot.
2. juledag er det première på «Legenden om Narnia - Løven, heksa og klesskapet». Svært mange har et sterkt forhold både til boken og til TV-serien. Filmen ivaretar magiske øyeblikk, frodig fantasi og dramatikk på slagmarken. I tillegg har filmen en hjerteknuser i Georgie Henley som lille Lucy. Hun alene kan smelte vinterkalde hjerter i en film som dypest sett handler om mot og tapperhet.
Fortellingen om Narnia er på sett og vis «Ringenes herre» for barn, mest fordi barn har hovedrollene, men også fordi begge fortellinger er befolket med utallige underlige skapninger, troll og dyr. Hos Tolkien er det voksenpersoner (hobittene er små, men ikke barn) som ordner opp. I C.S. Lewis' magiske eventyrverden er barna ondskapens befriere. God hjelp får de av den mektige løven Aslan - en Jesus-skikkelse som er villig til å bære menneskets synder.
Regissør Andrew Adamson (regissør for «Shrek»-filmene) dveler ikke tungt ved historiens religiøse aspekt. Han holder fokuset på barna, deres usikkerhet, redsel, nysgjerrighet - og etter hvert mot og tapperhet. Slagscener og krigskamper ligner på de tilsvarende i «Ringenes herre», men blir lettvektere i sammenligning.
Fire London-barn er sendt på landet under 2. verdenskrig. I en aldrende professors store hus finner de åpningen til både fantasier og engstelser. Langt inni et klesskap ligger landet Narnia, som ganske raskt krever barnas beste egenskaper i krigen mot det onde. Det er også i selve eventyret filmens styrke ligger, det å formidle den spennende historien for et ungt publikum.
Med tyrannisk kjølighet dominerer Tilda Swinton filmlerretet når hun sveiper pisken eller svinger sverdet som den onde hvite heksa Jadis. De digitale effekter er de siste årene utviklet slik at snakkende bevere, ulver, hester, fauner, kentaurer og andre skapninger virker egentlig ganske tilforlatelige. Her er det flust av dem, de nifse, de ekle og de morsomme. Liam Neesons beroligende stemme gir løven Aslan den auraen av energi og kraft som trengs for å feie ondskapen av banen.
Men selv Aslan hadde ikke klart jobben uten fire barns vågemot og tapperhet.
Georgie Henley som Lucy er en magisk godbit i seg selv, med sine store øyne og vidunderlige barnlige oppriktighet. Mer ujevn er prestasjonen til de tre andre.
Men når det røyner på, berører de oss med barnets evne til å være modig selv når man er redd.
BORGHILD MAALAND