None
Eventyrlig nyinnspilling av filmhistoriens første, legendariske actionfantasi - om en New York-blondine og en kjempeape - hjertelig signert effektenes herre og fantasienes konge Peter Jackson.
Man ser ikke Peter Jacksons «King Kong». Man hypnotiseres av den. Pepret gjennom tre timer og ti minutters lammende, filmatisk maskingeværild mot sansene - revet inn i fortellingen fra det første, vibrerende bilde. Ut igjen slipper man ikke før etter kjempeapens sørgelige endelikt ved foten av The Empire State Building - 443 meter nedenfor tårnet der skjønnheten Naomi Watts nettopp har tatt sitt hjerteskjærende farvel med det elskelige uhyre. Nei, det var ikke krigsflygerne i sine dobbeltdekkere som fikk has på ham til slutt. «It was beauty who got the beast», for å sitere det berømte, 72 år gamle sluttsitat, nå ærbødig gjenbrukt av Jackson. For her ligger fortsatt dramaets kjerne: «Uhyrets» fall for skjønnhet, skjønnhetens ømhet for uhyret.
Hva har Peter Jackson gjort? Han har klart både å gi et vått og kjempedigert smellkyss til 1933-versjonen - som i all sin karslige enkelhet fortsatt står som en påle i filmhistorien - og å fylle den vegg-til-vegg med nye dimensjoner.
Og er dermed kommet til å skape den ultimate eventyrfilm 2005: Vittig og morsom. Brutal og farlig. Så poetisk og så sørgelig, så forferdende, hjerteskjærende fryktelig.
Kan man ønske mer? Det er 1933-versjonens historie som fortelles. Men den er sett med 2000-tallets øyne. En effektiv åpningsscene setter tid og tone til depresjonstidens New York - hvorfra en fanatisk filmregissør (Black) seiler ut mot en uutforsket øy.
Unike opptak
Der skal hans suksess sikres gjennom unike opptak av skapninger og landskap ingen før har sett. Med seg har han lurt en ung og ambisiøs, men ennå uoppdaget skuespiller (Watts), en feiret manusforfatter (Brody), et uoppslitelig filmteam og et røft skipsmannskap. Jackson tar noen avgjørende, tidsriktige grep:
1933-versjonens Fay Wray ble berømt for sine «King Kong»-skrik, 1976-versjonens enkle starlet er rollen som Jessica Lange fortsatt nekter å minnes.
Men denne films blondine er like seriøs som hun er inntagende, like ømskinnet som hun har guts. Og bak en ureglementert tannstilling og nifst ytre på denne kjempegorilla syder et rikt, indre liv - sørgmodig og ensomt.
De innfødte på den mystiske øy er ikke lenger hottentotter. De er et lite knippe overlevende i fryktens jungel, isolert og derfor degenerert, desperate av sult og forvillelse.
I denne øys jungel befinner seg nå en hel dyrehage av forhistoriske kjemperovdyr, som gjestene utsettes for gjennom samfulle halvannen times brutal action - filmens sentrale og voldsomme sekvens.
Peter Jacksons «King Kong» har scener som kan minne om «Titanic», andre om «Ringenes herre».
Men først og fremst er den sin egen: Den ultimate, fantastiske underholdning.
ELLEN MARGRETHE SAND