Rekk opp hånden alle som elsker «Police Quest».
Greit, jeg er i hvert fall en av dem. Hele ideen om å innta rollen som en uniformbekledd politimann som skal fakke småtyver og samtidig løse større kriminalsaker, er ufattelig tiltalende. Men det florerer ikke akkurat av spill innenfor dette segmentet.
Da «True Crime: Streets of LA» ble lansert i 2003, fylte det på mange måter dette hullet, dog det på ingen måte var noe å rope hurra for rent kvalitetsmessig. Men det er fantastisk hva du greier å ta til takke med, så lenge det ikke finnes noen andre alternativer.
I bunn og grunn gik det hele ut på at du, i en politimanns skikkelse, skulle ta et endelig oppgjør med kriminaliteten i Los Angeles. En mer omfattende jobb skal du lete lenge etter.
I en slags «Grand Theft Auto»-aktig stil fikk du cruise rundt i byen, som fremsto i mer eller mindre virkelig størrelse. Her skulle du løse små og store krimgåter, samtidig som du skulle fakke hverdagsskurkene som nappet vesker, stjal biler eller lagde annet bråk.
«True Crime: New York City» er ingen oppfølger i tradisjonell betydning. Forskjellen er først og fremst at miljøet er flyttet fra den solfylte California-byen, til den litt mindre gjestmilde storbyen New York. Utover dette, er «True Crime: New York City» samme spill.
Det betyr at du nok en gang skal gripe batongen og ta fatt på gatene. En verden av kriminalitet ligger som et fruktfat foran deg, og det er bare å «dig in».
I «True Crime: New York City» får du hele byen New York å menge deg i. Det betyr kilometer på kilometer med urban jungel, faktisk modellert etter den virkelige byen. Du vil kanskje ikke finne pølseboden du besøkte på ferien i forfjor, men detaljene er imponerende likevel.
Marcus Reed er spillets hovedperson, en skurk som ble purk da livet som gangster så ut til å drive ham i fengsel - om ikke også døden. Gjennom en spillet skal du løse en slags drapssak samtidig som du skal ta fatt i mindre forbrytelser på gaten. Men dette er for all del ingen Derrick-simulator.
For å kunne gjøre deg nyttig på gatene i New York, får du tilgang til forskjellige kjøretøy - som oftest ved å rekvirere en på den lokale politistasjonen. Her kan du også hente våpen.
I det du suser rundt mellom skyskrapere og nedslitte nabolag, tikker det inn forskjellige hendelser på politiradioen. En gisselsituasjon her, et biltyveri der - slik er med på å drive ned boligprisene i gitte nabolag, og du gripe inn der du måtte ønske.
Det første problemet som melder seg i «True Crime: New York City» er elendig bilkontroll. Greit nok, dette er ingen bilsimulator, men kjøretøy har en tendens til å oppføre seg som seilskuter på asfalt. Dette ødelegger mye for et spill som finner sted på gatenivå.
Historien er i bestefall middelmådig. Fundamentet er godt nok, men måten du spiller gjennom den er dårlig. Det hele består i stor grad av å kjøre fra sted til sted og se på videosekvenser.
For mange vil nok historien ikke være det mest sentrale i spillet, uansett. Det er alle disse småforbrytelsene som først og fremst er interessante. Det gir deg litt ekstra å drive biljakt i New Yorks gater, før du må løpe etter forbryteren til fots og slenge håndjern på.
Ved å fakke forbrytere, vil du med tiden stige i rang hos politiet. Du vil tjene penger ved å hente lønnsjekken din, som du igjen kan bruke på å kjøpe kulere biler, flere våpen og gjerne også ulike typer klær. I tillegg har spillet et imponerende kampsystem, der du stadig lærer deg nye kunster ved å trene på ulike kampsportsentere. Det er i det hele tatt fryktelig mye å sette fingrene i her.
«True Crime: New York City» ender derfor opp med å være et spill av overraskende mangfold.
Men med mangfold kommer ofte tap av fokus. Når «True Crime: New York City» prøver å gjøre så mange ting på en gang, blir det fort slik at alle disse ulike delene kommer i varierende kvalitet. Spillet føles til tider forhastet og upolert, og det er opp til deg om du kan akseptere spillets mange feil.
Men nå er det til syvende og sist slik at det ikke finnes spesielt mange politispill der ute. Derfor fyller «True Crime: New York City» et tomrom på spillmarkedet, og vil nok med det ende opp å bli et selvfæølgelig valg for dem som ønsker seg en slags politisimulator - selv om det åpenbart er et påtvunget valg.
Men et «Police Quest» blir det aldri.