Når det gjelder skrekkelige spillopplevelser, er Monolith definitivt ingen nykommere. Med
None
Du styrer agent Thomas i FBIs enhet for etterforsking av drap utført av disse utspekulerte seriedrapsmennene man møter så ofte på amerikansk film.
Under spillets første oppdrag går det skeis, og det blir opp til deg å komme til bunns i saken for å renvaske navnet hans.
Den største styrken til «Condemned» er utvilsomt atmosfæren. Trange, mørke ganger, ekle folk som hopper frem fra hjørner og kommer luntende etter deg, et særdeles dystert lydbilde og effektiv bruk av lys og mørke kvernes sammen og legger seg som en guffen klump i mellomgulvet.
Det er i tillegg hovedfokus på nærkamp, med rør, økser, plankebiter, kujern og andre slagvåpen du finner i miljøene som våpnene du vil bruke mest tid med. Ingen mulighet til å være reddhare, altså, og plukke fiender fra trygt hold.
Jeg trenger kanskje ikke si det, men dette er definitivt ikke et spill for barn.
Når du ikke moser til folk med spade, får du også anledning til å gjøre «C.S.I.»-undersøkelser av åsteder titt og ofte for å finne hint du trenger for å komme deg videre.
Dette elementet er derimot ikke spesielt avansert eller tilfredsstillende, det handler stort sett om å sveipe området med forskjellig utstyr og ta bilder når spillet forteller deg at du har funnet noe.
Dermed blir «Condemned» først og fremst en slags «jordnær» versjon av
Eller for å ta en annen sammenligning, som i spillbarhet ikke er helt bak mål: «Manhunt». Du får lignende muligheter til å utføre brutale «finishing moves» på dine ofre, og er som regel tett nok på dem at du praktisk talt kan lukte svetten deres.
Jeg synes rett og slett det blir litt... ekkelt å spille dette spillet. Min radar for om dette er underholdning for meg gikk konstant frem og tilbake, fra fryd over å være vettskremt og glede over adventure-elementene, til en ubehagelig følelse av å gjøre handlinger jeg ikke helt klarer å sette underholdningsstempelet på.
Radaren stanset til slutt på den positive siden av skalaen. Selv om spillet vaker i en gråsone mellom det skumle og det ubehagelig kvalme.