«Kameo: Elements of Power» tar stafettpinnen videre fra sjangersmeltedigler som «Banjo-Kazooie», «Star Fox Adventures» og «Jak and Daxter», og leverer både action, utforsking, plattformelementer og oppgaveløsing i en tiltalende pakke.
Det er i tillegg kanskje Xbox 360-lanseringens peneste spill rent grafisk. Greit, du finner mange av de ekle, skinnende overflatene du også finner i flere andre av lanseringsspillene.
Men innimellom briljerer spillet med slående vakre omgivelser, og demonstrerer med det overgangen fra en konsollgenerasjon til en annen.
Se for eksempel på forskjellen mellom versjonen som i utgangspunktet skulle komme på Xbox, og versjonen som nå er ute på Xbox 360:
Kjernen i det du opplever er basert på at Kameo kan transformere seg til ti forskjellige element-krigere, basert på planter, stein, ild, vann og is.
Du går altså fra å være en hissig, boksende plante i det ene øyeblikket til å være en rullende steinball det neste.
Når det fungerer, og det gjør det stort sett, er det herlig tilfredsstillende å deise over orker og annet rask med disse krigerne.
Når det ikke fungerer, må man spille det samme området om og og om igjen for å komme videre - simpelthen fordi man ikke har fått helt taket på krigeren man må bruke, eller fordi kontrollene av dem ikke sitter helt som de bør i utgangspunktet.
Ja, jeg snakker til deg, Deep Blue. Forbaskede dustekriger.
«Kameo» tar forholdsvis lang tid å gjennomføre, men mye av årsaken til det er bergene av frustrasjon man møter her og der.
Flere steder finner du også tydelige beviser på at dette originalt skulle ha kommet ut på den første Xbox-maskinen. Det digre, sentrale området som binder alle verdenene du skal gjennom sammen har omtrent ingen funksjon i det hele tatt - det bare er der for å se imponerende ut (og for å kopiere «Ringenes Herre», tydeligvis).
Kjedelig og meningsløst fyllstoff, spør du meg, og en unødvendig uthaling av tiden mellom hvert oppdrag.
Den pompøse og høydramatiske innpakningen, med orkestermusikk og slående omgivelser, står også i skarp kontrast til mangelen på en interessant historie.
Eller, det vil si - det er en OK historie her, men den er bare så dårlig fortalt at både den, Kameo og andre roller blir statister i et spill som handler mer om stil enn om innhold.
Det gjenspeiles også i de fleste oppdragene du skal løse. Det er nedlagt mye arbeid i de forskjellige krigerne og hvilke egenskaper de har, og her ligger nok spillets største og mest underholdende styrke. Men kanskje krigerne burde ha blitt satt til å løse mer spektakulære oppdrag?
«Kameo» mangler på flere områder den altomfattende finpussen Rare var så kjente for da de herjet på Nintendo 64. I gamle dager var spillene de lagde gjennomtenkte ned til hver minste detalj, og alt bare FØLTES riktig fra det øyeblikket man satt seg ned med håndkontrolleren.
Det var i tillegg enklere å innovere med spillbarhet og å presentere spillere for rollefigurer man ikke hadde erfaring med fra før. Begge deler er vanskelig i dag, hvilket betyr at man må anstrenge seg hardere for å by på genuine overraskelser.
Men når alt dette er sagt, har allikevel «Kameo» noe ved seg som bidrar til spillkos.
Mye har med variasjonen i de forskjellige egenskapene til krigerne å gjøre, endel har med muligheten til å begi seg ut på en mengde sideoppdrag (jeg elsker å gå på oppdagelsesferd i denne typen spill), det har litt med muligheten til å oppgradere krigerne å gjøre og noe av kosen kommer fra den generelle sammensettingen av oppdragene.
Det er veldig tilfredsstillende å få tilgang til hver eneste nye kriger, og å prøve ut egenskapene deres for første gang. Det blir sammenlignbart med å kjøpe nye våpen i «Ratchet & Clank», for eksempel, og det skal man ikke fnyse av.
«Kameo» er mer frustrerende og mindre engasjerende enn det burde ha vært, potensialet er absolutt til stede. Men jeg koste meg allikevel.
Fullt så gæli kan det med andre ord ikke være.
RUNE FJELD OLSEN