Vi har vel knapt sett en så vellykket forening av to konsepter siden godterimagnatene Doublas Hubba og Richard Bubba slo seg sammen for å lage tyggegummi:
I «Need For Speed: Most Wanted» får du BÅDE de intense bataljene mot politibiler fra «Hot Pursuit»-spillene, OG stylingen, biloppgraderingen og den illegale gateracingen fra «Underground»-spillene i EAs populære «Need For Speed»-serie.
Du veksler altså mellom ellevill grisekjøring i et gigantisk byområde - ofte med politiet på hjul - og å dra til garasjen for å kjøpe nye deler og for å gjøre visuelle endringer på bilen din.
Det er i utgangspunktet det beste fra to verdener, og fra et rent racing- og stylingperspektiv, er det vanskelig å se hvordan EA kunne ha gjort det bedre.
Racingen byr på uhøytidelig og engasjerende action, mens stylingen sørger for en vanedannende spillbarhet få andre bilspill kommer i nærheten av.
Det er i tillegg særdeles pent å se på, ikke minst er det deilig å slippe det evige nattemørket fra «Underground»-spillene. Biljakter og racing tåler definitivt dagslys, særlig når det er så gjennomført nydelig som dette.
Musikken er også både passende og god, og klarer - med litt finpussing på spillelisten - å gi en passende ramme til det som skjer på veien.
Det eneste problemet jeg egentlig har med «Need For Speed: Most Wanted», er historien du følger. Jeg trenger i utgangspunktet ingen historie for å like et bilspill, men her har det blitt lagt ned betydelig energi i å bygge en ramme rundt det du opplever på veien og i garasjene.
Det er absolutt ingenting feil med Josie Maran, modellen og skuespilleren som geleider deg fra begivenhet til begivenhet. Hun er bare nydelig.
Men hennes blide åsyn overskygger ikke jakten på stadig vassere skalper fra den illegale gateracingens rangeringsliste. En jakt som fortelles på en sånn krampeaktig anstrengt måte (MTV-hardcore, blinkende grafikk, jesus christ så ALTERNATIVE vi er).
Illegal gateracing er akseptabelt som bakteppe for denne typen spill, selv for bilanalfabete gamle fiser som meg, og jeg hadde veldig sansen for begge de to «Underground»-spillene. Men de var veldig subtile i forhold til «Most Wanted», selve racingen og biloppgraderingene stod mye mer i fokus.
Og når jeg blir forsøkt dyttet inn i denne kulturen, blir tvunget til å liksom leve meg inn i den, blir jeg bare pinlig berørt.
Jeg drømmer ikke om å holde på med styling av biler og illegal racing i virkeligheten, det er ikke engang i nærheten av min topp 100-liste over ting jeg har lyst til å gjøre. Så stilen i spillet, innpakningen, treffer meg midt i rumpa i steden for i hjertet.
Jeg vil allikevel si at det totalt sett utgjør mer en nyanse enn et kraftig skudd for baugen, bilkjøringen og oppgraderingene av bilene er soleklart viktigst. Men LITT har det naturligvis å si når jeg sitter der og vrir meg i sofaen.
Dessuten vil jeg legge til at jeg foretrekker både «Burnout: Revenge» og «Project Gotham Racing 3» som bilspillopplevelser nå i høst. «Need For Speed: Most Wanted» når nesten opp dit i ren underholdningsverdi. Men bare nesten, altså.