En i utgangspunktet utmerket idé forsvinner i lag på lag av søtladen marsipan.
Maria Arredondo synger så vakkert og klokkerent at tankene uunngåelig går tilbake til Norges mestselgende plate noensinne, «Sissels jul». Maria er riktignok veldig notetro og tar aldri vokale omveier, men enkeltvis vil flere av sporene her trenge inn i hektiske adventssinn på samme måte som Sissels julesanger har gjort i snart tyve år.
Imidlertid tviler jeg på at platens helhet vil nå de store dybder i menneskesinnet. For det første er utvalget julesanger langt fra dristig - de aller fleste har vi allerede et så sterkt forhold til at vi lukker ørene for nok en versjon dersom det ikke gjøres radikale, utfordrende grep. Hvilket ikke skjer her. «Min jul» er på alle måter en trygg plate med trygge valg.
Dermed er vi over på selve arrangementene, og det er her marsipankokkene setter inn - fra blant andre Eirik Berge og Ronny Wikmark via Tormod Tvete Vik og selveste Jon Lord, ex-Deep Purple-mannen som blant annet varter opp med noen barokke fanfare-brekk bak Marias stemme på sangene hvor hun synger aller best, «Deilig er jorden» og «Det kimer nå til julefest».
Hvis du kaster blikket utover snø på flatmark, får du en idé om hvor stort spennet i arrangementene er. Selv ikke Maria Arredondos stemme kan hindre at juleklassikere i samme tempo glir over i hverandre i en likelydende og etter hvert monoton masse av klassiske arrangementer (konkretisert gjennom Trondheimsolistene) med ett eneste traust formål; å gi et skinn av varme, varhet og inderlighet.
Som plate når ikke dette skinnet lenger enn til overflaten, men enkeltvis serverer Maria Arredondo flere marsipankarameller som smelter på tungen. Noen ganger blir vi imidlertid litt uvel av for mye marsipan.
STEIN ØSTBØ