Modig ung dame med bein i nesa.
Med låtskriverforeldre som Kate McGarrigle og Loudon Wainwright III er det knapt mulig å bli mer arvelig belastet enn Martha Wainwright, som rett og slett debuterer med et bunnsolid album.
Hennes popularitet er sterkt økende i USA og Canada. Det er ikke det minste merkelig.
Intimt og melodiøst
Martha Wainwright, som har skrevet nesten samtlige spor selv på sitt selvtitulerte debutalbum, er en slik artist som aldri ville sluppet til om økonomene og advokatene i musikkbransjen hadde fått bestemme.
Albumet hennes er intimt, melodiøst, frodig og rustikt.
Stemmen hennes er påtrengende, sterk og annerledes.
Hør bare på signaturlåten «Bloody Mother Fucking Asshole» som vibrerer av sinne, indignasjon og engasjement: «Poetry has no place for a heart that's a whore, and I'm young and I'm strong, but I feel old and tired, over fired», messer Wainwright med hes og vibrerende stemme.
Selvstendig
Albumet åpner med «Far Away» som - sammen med «These Flowers» og «Don't Forget» - er blant de mest forheksende og bittersøte sangene jeg har hørt på lenge.
Det finnes plenty med referanser, men jeg tenker vi lar dem ligge. Det eneste du trenger å vite, er at Wainwright er en modig og selvstendig ung dame med meningers mot og bein i nesa, som dessuten skriver bedre sanger enn de fleste.
Det er enkelt å plassere Wainwright i roots- og folk-bagen rent stilmessig. La ikke det skremme dere fra å sjekke ut en ung artist som skriver nydelige sanger og tekster som sitrer av nerve og liv.
Martha Wainwright har utgitt et album å fordype seg i - et album å forelske seg i. Nettopp slike forbilder er det unge kvinner trenger.
ESPEN A. HANSEN