Valget av ingress er ikke helt tilfeldig.
Da vi anmeldte «City of Heroes» - en slags forgjenger til «City of Villains» - ble Bowies udødelige ord brukt for å poengtere at du endelig skulle få muligheten til å være superhelt. I en virtuell nettverden, vel og merke. Og det fikk du, med alle de positive og negative sidene som fulgte.
Vel, nå får du muligheten til å gjøre det stikk motsatte. Hvorfor fakke veskenappere, når du selv kan nappe vesker? Eller hvorfor ødelegge et bankran, når du selv kan stikke av med pengene?
Kort fortalt er «City of Villains» den rake motsetningen til «City of Heroes». Samtidig er det mer eller mindre det samme spillet, bare med alle elementene snudd helt på hodet. Først var du helt, nå er du anti-helt. Før var du i frihetens by, nå skal du bo i helvetes forgård på jord.
Men spillet fungerer på samme måte, med alle de forskjellige funksjonene som «City of Heroes» har. Lite nytt, bare en ny vri.
Mens du forrige gang fikk skape din egen superhelt - av typen Supermann, Edderkoppmannen eller Svein-Arild den Udødelige Stålkjempen - skal du denne gangen lage Lex Luthor, The Green Goblin eller som i mitt tilfelle, Bill the Butcher med høyteknologiske roboter som sidekics. Uslåelig.
Du får muligheten til å skape den optimale slemmingen over alle slemminger, forme alt fra overkropp til neseben, gi deg selv et skremmende navn og velge hva slags type ond du er.
For eksempel kan du velge å være en Mastermind, med en gjeng ninjaer hengende etter deg. Videre kan du velge å være fokusert på alt fra teknologi til magi, og etter hvert som du trekker gjennom spillet, må du forme din figurs egenskaper og teknikker. Og ender dermed opp med en mer og mer unik figur.
Akkurat som «City of Heroes», er «City of Villains» et såkalt massivt onlinespill. Du logger deg inn i en verden på nettet, og skal - i hvert fall i teorien - spille sammen med tusenvis av andre.
Men slik som med sin forgjenger, er «City of Villains» ikke så massivt som du kanskje skulle tro. Spillere blir ledet inn i såkalte «instanser», der du får leke med ingen andre enn deg selv og eventuelle kamerater. Spillet foregår i stor grad ved å løpe fra oppdrag til oppdrag.
Som alltid føles det likevel noe sært å skulle være Mr. Evil Himself, når det løper fire hundre andre folk rundt deg som vil ha samme tittel. Skillet mellom godt og ond blir noe abstrakt.
Spillet kan sammenlignes litt med et arkadeorientert konsollspill. Fokus ligger utelukkende på slåssing, og du kan glemme alt som har med å samle inn gjenstander eller prate tull over en virtuell øl. Dette er onlinespillet for dem som ikke vil investere urovekkende mengder tid i en annen verden.
I stedet bruker du fem minutter på å rane en bank, fem minutter på å utslette noen fiender og fem minutter til å oppgradere superkreftene dine. Wam, bam, thank you ma'm - rett og slett.
«City of Villains» er altså ikke en fullverdig oppfølger til «City of Heroes». Samtidig er det heller ikke en tilleggspakke. Begge spillene opererer uavhengig av hverandre, men spillere fra Slemmestad (fritt oversatt) kan likevel møte heltene - og naturligvis gå i konflikter med dem.
Du trenger med andre ord ikke det ene for å spille det andre. Men har du det ene, kan du spille det andre uten å betale en større månedsavgift, som for øvrig er på drøyt hundre kroner.
None
Litt skuffende er det jo at spillet ikke byr på noe nytt, og kun er en mørk utgave av «City of Heroes». Likevel er dette spennende i seg selv, og åpner spillet for nye spillere også.
Dermed er det egentlig bare å overlate spørsmålet til deg. Frister det å kjempe for rettferdighet og godhet i verden, eller vil du heller gå løs på gamle damer med en kølle og robbe banker daglig?
I så fall er det bare å melde flytting til Slemmestad omgående.