Du suser gjennom den fiendtlige ørkenen i din snertne, blå personbil og kjenner den varme luften presse rundt deg, da motoren plutselig bestemmer seg for å bryte sammen.
Heldigvis rekker du akkurat å komme deg til Strangetown, en liten og øde landsby midt ute i ingenmannsland. En hyggelig lokal gubbe sender deg til byens hotell, hvor du får høre at hotellbestyreren nettopp har stukket av.
Det tar ikke lang tid å forstå at du er hans etterfølger.
Din oppgave blir å bygge opp byens turistnæring ved å forbedre hotellet og utføre oppdrag du får av gjestene som bor der. Spillets persongalleri er rikt, og spenner over det meste fra mafiaboss og lokale skrullinger til en oppstått mumie og småkjeltringer.
Du må stadig være på vakt mot romvesener og skurker som dukker opp for å forstyrre byens ro og orden. Men du er utstyrt med både vanngevær og muligheten til å forandre deg til ditt rottekledte alter ego, «The Ratticator», så du er rustet for det meste.
Ved å kjøpe byggetillatelser på rådhuset, utvides hotellet med blant annet gjesterom med jungeltema, jazz-klubb og treningsstudio, hvilket igjen øker grunnlaget for å tjene mer penger til ytterligere utvidelser.
I begynnelsen ligger det en utfordring i å tjene opp de nødvendige ressursene, men etter kort tid har du så mye grunker mellom hendene at det nesten er litt for lett å få hotellets rating opp til 100 prosent.
Det er forøvrig tydelig at det er nedlagt et betydelig arbeid i å tilpasse spillet til DS-konsollen. Bruken av de to skjermene fungerer harmonisk, og trykk-skjermen kommer veldig til sin rett i de små minispillene som gradvis låses opp.
Malespillet som blir låst opp ved å bygge hotellets kunstgalleri, er et av disse. Her har du omtrent like mange muligheter som i tegneprogrammet «Paint» for Windows, men man kan allikevel ikke unngå å bli revet med. Det sørger en skokk hotellgjester for, som applauderer begeistret når du tryller frem dine mer eller mindre fantastiske kunstverk på de hvite lerretene.
Bildene kan du deretter selge til entusiastiske simmer, eller du kan henge dem på veggene i hotellet. Selv har jeg aldri følt meg nærmere de store kunstmalernes rekker, enn i det øyeblikket da en fornøyd sim, etter å ha ervervet et av mine mer abstrakte verk, utbryter: «You know that painting you did? The one where you painted my NIGHTMARES! HOLY SMOKE! I just bought it and now I'm gonna burn it! WHOO!».
Hotellets høyttaleranlegg lar deg i tillegg spille av dine musikalske kreasjoner som kan komponeres i spillets musikkstudio, så du har god mulighet til å sette ditt personlige preg på stedets atmosfære.
Det eneste som faktisk likner på de øvrige utgavene av «The Sims» i Nintendo DS-versjonen, er menyen helt i begynnelsen av historien for valg av utseende på simmen du skal styre.
Deretter fortoner spillet seg mer som et eventyr-spill enn noe annet, og den karakteristiske humoren man kjenner fra tidligere varianter er blant de meget få aspektene som avslører at det dreier seg om et spill i den ærverdige Sims-familien.
Nintendo DS-versjonen av «The Sims 2» fjerner seg altså langt fra PC-versjonen. Men ettersom underholdningsverdien er på høyde med opphavet, gjør vel egentlig ikke det noe.