- RUNE! RUNE! RUNE!
Jeg står foran rundt 30 sjetteklassinger på en barneskole i Oslo og kjører «Jak X» mot læreren deres. Søsteren min. Jeg er soleklar favoritt, og heiaropene er øredøvende. Men så går det skikkelig ille.
Etter en uheldig start klarer jeg aldri å ta igjen søsteren min. Ropene stilner hen, og blir mot slutten erstattet av TURID! TURID! TURID!
Flaut, flaut, flaut. Og når jeg forlater klasserommet, er det bare én tanke som raser gjennom hodet mitt når det gjelder «Jak X»: Terningkast én!
Vi snakker om et spinoff-spill fra den populære PS2-serien om Jak og hans lodne sidekick Daxter. Et rent racingspill, med våpen, eksplosjoner, turboboost, slædding rundt svinger og sånt.
Jeg var i utgangspunktet svært skeptisk. Men den pinlige opplevelsen av å ha blitt banket av lillesøsteren min i et spill gikk raskt over.
For til å være et spill jeg i utgangspunktet mistenkte var et billig forsøk på å tjene lettvinte penger på populære spillfigurer, har utviklerne nedlagt et bemerkelsesverdig grundig arbeid.
Den overbyggende historien i spillet er ganske god (og ofte morsom), de mange mulighetene til å oppgradere og dekorere de forskjellige kjøretøyene sørger for en vanedannende spillbarhet og selve racingen makter å engasjere.
I små doser, i alle fall.
Nå er det forsåvidt ganske trist å tenke på hvor langt fra opphavet denne serien har beveget seg. Vi er definitivt ikke i den koselige, «orb»-samlende og plattformhoppende verdenen det hele startet i lenger.
Men hvis man fjerner 2001-klassikeren «Jak and Daxter» fra hukommelsen og er villig til å leve med noen doser småsint musikk og renspikket racingaction, blir «Jak X» etter hvert ganske underholdende.
Hvis bare Turid og elevene hennes kunne slutte å mobbe meg nå, så ville det vært hyggelig. Takk.
RUNE FJELD OLSEN