Blir der derimot et dårligere spill? Nei, heldigvis ikke.
Som kanskje en av tidenes mest publikumsroste strategiserier, står «Age of Empires»-spillene i historien som giganter. Og det med god grunn: Dette har alltid vært kvalitetsspill med sterke strategielementer, som de fleste andre spill har prøvd å styre etter.
Det er lite som skal til for å rokke ved dette, og det er kanskje derfor det ser ut som at utviklerne har behandlet franchisen med silkehansker. Her er det lite nytt, dessverre.
Fremdeles er det slik at du skal bygge en hovedkvarter, sette opp forskjellige bygninger, samle inn mat og ta knekken på fiendene dine, etter hvert som du går gjennom kampanjen.
Men det det kanskje med radikale ved «Age of Empires III», er det at spillet har skiftet fokus fra å handle om gamle grekere, egyptere og vikinger, til å utelukkende være satt i oppdagelsen av Amerika. Det gjør spillet utvilsomt mye trangsynt og begrenset.
For mens du i de to forrige spillene kunne oppleve forholdsvis store forskjeller mellom de ulike sivilisasjonene, er forskjellene mellom briter, franskmenn og nederlendere små her.
Dermed tar du steget fra Alexander den Store, til Colombus den Oppdagende.
Spillet har på den måten mistet litt av hele poenget, nemlig variasjon og stort mangfold av strategiske muligheter. I «Age of Empires III» er du mer satt i en tidsalder, og utviklingen fra riflen til en litt bedre rifle, er ikke akkurat noe som inspirerer til spilling.
Likevel, innholdet i «Age of Empires III» burde være velkjent for de fleste. Du får en fortelling å spille gjennom, denne gangen å lede Malta til heder og ære i den nye verdenen.
Det begynner i det spede, hvor nasjonens skotske leder (du leste riktig) setter fot på øyene i solfylte Karibien. Du må bygge en base, og etter hvert ta knekken på piratene i området.
Derfra går det med hestesteg videre i historien, hvor du skal legge din harde hånd over et nytt land. Du vil møte på rivaliserende europeiske nasjoner, og kjempe om gunsten til de innfødte indianerne, som du kan gjøre handel med slik at de kjemper for din sak.
Etter som du kommer fra en av de europeiske nasjonene selv, har utviklerne gjort det til en naturlig del av spille å holde kontakt med moderlandet. Mellom oppdragene får du se et bilde av hjembyen din, som du kan oppgradere og samtidig be om eventuelle forsterkninger.
Spilte du 1994-spillet «Colonization», vet du hvordan dette fungerer.
Og - som forventet - gjør «Age of Empires III» er betydelig hopp fremover i grafisk teknologi. Dette er 2005, og det skal vi svarte barte med ikke glemme.
Det har ikke utviklerne gjort, heller. Spillet er utvilsomt det peneste i serien så langt, med skinnende vanneffekter, detaljerte teksturer og en fysikkmotor som nesten rivaliserer den du ser i «Half-Life 2». Denne siste detaljen er spesielt morsom når du ser treskip bli blåst i filler, og plankene fyker opp på strendene. Vakkert.
Men som en sjeldent vis guttunge en gang sa: God grafikk gjør ikke et godt spill.
Og i «Age of Empires III» sitt tilfelle, er dette egentlig det eneste som har drevet spillet virkelig videre. Her er det lite nytt, bare en litt annen vri historiemessig. Heldigvis er «Age of Empires»-spillene bunnsolide, og «Age of Empires III» er intet unntak.
Bare synd vi ikke ble servert noe nytt.
ERLING ELLINGSEN