Lena Endre og Amanda Ooms i søsterdrama fylt til randen av sorg, sjalusi og frykt etter fødsler som slo feil - for den ene.
«Harrys døtre» er en film det trolig er like lett å hate som å hengi seg til, avhengig av hvor man velger å rette blikket. Her er nemlig nok å ta av. Mer enn nok.
Så til randen fullt av avgrunnsdyp og store følelser er dette søsterdrama at det er til søstrenes ektemenn vår sympati etter hvert tar veien - to oaser av fortvilet nøkternhet mellom de store spørsmåls sirener.
Glimrende spiller de alle fire og lenge fungerer «Harrys døtre» som råsterkt drama på grensen til nifseste psykothriller. En sorg er på avveier, en glede blir «forbudt», etter at ene (Ooms) mister sitt barn, den andre (Endre) får en sunn, liten pjokk nøyaktig samme sted og samme natt.
Galskap
De lever for nært, de omgås for tett - den enes sorg blir den annens skyld. Sorg blir sjalusi, kan hende galskap - storesøsterens nifse anelser blir hvitøyet, regelrett frykt.
Lena Endre briljerer, Amanda Ooms vrir våre hjerter, Jørgen Langhelle er vår klippe. Dette går dypt, dette gjør inntrykk, slikt kan skje. Intet er som å miste sitt barn, eller å føle det truet. Hadde bare filmen holdt seg til dette - renskåret, nifst og «sannferdig».
Hva gjør filmen så? Den sper på. Med fortid og fordums tragedie, morssavn og barndommens traume - en oppblåst ballong og påsydd argument for å skape sin egen slutt.
Et drama blåses opp - til det sprekker.
ELLEN MARGRETHE SAND