I skyggen av mors sykdom.
Arild Frølichs «Pitbullterje» bygger på Endre Lund Eriksens bok og eget filmmanus, og ble lansert på Bergen Internasjonale Filmfestival i går kveld. Vanlig norgespremière har den neste fredag, 4. november.
Mørkt, sårt og ganske brutalt om to 12-årige outsidere som kjemper sin harde kamp på minst to fronter: hjemme og blant skolens plageånder.
Den som bare hadde en pitbull å stoppe kjeften på dem med! Det kan de saktens ønske seg, begge de to plagede 7.-klassingene i Arild Frølichs «Pitbullterje» - som neimen ikke er blant de lyseste «julefilmer» for barn.
For særlig små barn er den i det hele tatt ikke. Minst tolv-tretten år bør trolig en publikummer være for at denne prøvelsens odyssé for 12-åringene Jim og Terje skal kunne tas imot og gi mening - en mening filmen også bare langsomt utkrystalliserer.
For det går litt i rykk og napp, ganske stotrende og ujevnt før filmen omsider begynner å «ta» - og til slutt fremstår som et tankevekkende portrett av et svært så sant lite menneske.
Vi vet det jo: Der ute finnes svært mange Jim'er og Terje'r - barn som er sine (alene)foreldres hjelper og beskytter, familiens eneste og forventede motor - mens de kjemper en kamp nærmest på livet løs der ute i sin egen hverdag: hundset og forfulgt, de mer og mindre klassiske mobbeofre.
Denne ensomhet og konflikt får filmen fint og troverdig frem, i dette er det den berører - om enn lovlig langt mot veis ende.
Filmens barn gjør en fin innsats, dens savn ligger i andre hender: et kraftigere grep om personinstruksjon, en mer konsekvent klipp.
Kristin Skogheim og Atle Antonsen er de to «aleneforeldre», på hvert sitt vis skamfert, fanget i hver sin patetiske bane. De som måtte vente seg TV-Antonsen og «Melonas»-Kristin, vil bli betimelig skuffet: Her spiller de dempet og med gehør etter helt andre toner - og vokter seg vel for å ta over scenen i dette skjebnespill, som så absolutt tilhører barna.
ELLEN MARGRETHE SAND