«SSX On Tour», det fjerde spillet i den halsbrekkende og overdådige snøbrettserien, starter med et smell:
Kul, håndtegnet stil i sort-hvitt og Iron Maidens «Run to the Hills». Jeg kan si mye om begge deler, men i dette tilfellet tror jeg et «yeah!» holder.
Se video fra spillet her!
Samtidig ble jeg raskt noe mistenksom. Det skjer fryktelig mye rent grafisk i menyer og sånt mens du beveger deg fra løp til løp. Stilen er veldig unik, og smitter over på din opplevelse av spillet generelt.
Det er i tillegg unektelig morsomt å både utføre ville triks og å lære seg de nye banene (for min egen del peiler jeg umiddelbart ut de beste grinde-mulighetene), her er «SSX On Tour» fortsatt konge.
Men så var det denne mistanken da. Om at alt støyet, den MTV-heseblesende innpakningen, forsøker å avlede oppmerksomheten min fra noe.
Og etter noen timer var mistanken bekreftet: «SSX On Tour» oppleves mer enn noe annet som en remix av det strålende «SSX 3», med finjusteringer og små forbedringer som de eneste nyhetene av betydning. En ny innpakning av et gammelt spill, rett og slett.
Du kan riktignok stå på både slalåmski og snøbrett denne gangen, løypene er nye (nå med masser av sivile skiløpere) og et par nye konkurransegrener er lagt til. I tillegg bygger du opp din egen løper fra bunnen av, i konkurranse mot de etablerte SSX-stjernene.
Men alt som virkelig er gøy i «SSX On Tour», når man tar bort innpakningen, er elementer som allerede var på plass i «SSX 3». For første gang i seriens historie handler altså nyvinningene mer om kosmetikk enn om substans.
Og selv om det sannsynligvis er snakk om det isolert sett beste spillet i serien, rent innholdsmessig altså, er dette noe skuffende.
Jeg har nemlig spilt fryktelig mye «SSX 3» og «SSX Tricky» - to oppfølgere som videreutviklet konseptet fra originalen så til de grader. Det at jeg ble like hektet på dem begge som jeg var på «SSX», sier alt om hvor mye arbeid som gikk inn i dem.
For all del, jeg synes «SSX On Tour» er morsomt. Men det er ikke så morsomt at jeg kommer til å spille det noe særlig mer bare for kosens skyld.
Skal man snakke om en sentral nyhet i dette spillet, må det være nettopp det.
RUNE FJELD OLSEN