David Cronenbergs klo risper opp i våre holdninger til vold i en tankevekkende filmthriller.
Den kontroversielle kanadiske filmskaperen er med denne filmen mer tradisjonell enn vanlig. Han hverken ryster eller sjokkerer, men setter likevel sitt skarpt observerende bumerke på en historie som kretser rundt voldens ulike aspekter.
Cronenberg bruker kontraster for å poengtere sitt syn. Viggo Mortensen spiller en tvers igjennom sympatisk kar med grei kone og kjekke unger. Bildene er rolig, dvelende - også når volden oppsøker familien i form av storbyskurker og en uspiselig medelev av sønnen. Det er mer hva du ikke ser, enn det som vises, som gir assosiasjoner til voldens vesen. Filmens start, med sin snikende uhygge, er et klart eksempel på det. Cronenberg avdekker gradvis en skjult fortid, et liv preget av vold og drap på et profesjonelt, kynisk plan. Opp mot det setter regissøren den «daglige» volden - den som rører seg inne i hodene på det man kan kalle «folk flest». Der sniker spørsmålene seg inn: Hvor langt vil man gå for å forsvare sine egne? Vil man akseptere at en tilsynelatende kjær og elsket far/ektemann viser seg å være en eks-drapsmaskin? Og har man selv kanskje egentlig lyst å smadre trynet til en snørrhoven, hardtslående, oppblåst high school-elev med mobbing som fritidsbeskjeftigelse?
Med thrilleren som form lar Cronenberg disse dilemmaene veksle om å stå i fokus. Det er elegant gjort med gode skuespillere som formidlere. Samspillet mellom far og sønn (Mortensen og unge Ashton Holmes) er ladet, samspillet mellom Mortensen og de iskalde macho-gutta (Harris og Hurt) er av hardkokt Raymond Chandler-kaliber. Helheten levner betente spørsmål om menneskets latente voldsegenskaper.
BORGHILD MAALAND