Liten pike forsvinner, og mor går bananas på jumbojet over Atlanteren. Akkurat som filmen.
Litt jålete åpner historien: Med litt for raske, litt for kunstferdige klipp - et presset «mystery» rundt enslig kvinne i angstmodus.
Så samler filmen seg, dramaet kan begynne.
Kvinnens (Jodie Foster) mann har nylig omkommet. Med hans kiste om bord og sin redde, lille datter i hånden skal hun fly fra Berlin til New York, der hennes mann skal begraves. Mor og datter sovner. Når Foster våkner, er piken borte.
Panikken tiltar. Det gjør også de ubesvarte spørsmål.
Er piken kidnappet? I så fall hvorfor? Var piken virkelig med? Eller ble også hun drept sammen med sin far - og kvinnen offer for sorg inntil galskap?
Uroen stiger. Hos kapteinen, besetning, medpassasjerer - og oss.
Så røpes sammenhengen for oss som ser på (ikke for mamma Jodie), mens actionpreget topper seg. Ingen god kombinasjon.
Især klisjeene stables i overflod, og selv Jodie er stereotyp.
Som publikum har vi tatt bakken, for lengst.
ELLEN MARGRETHE SAND